Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Visum’

Olympe I Hotel i Bamako

Endelig en dag hvor vi kunne sove lenge. Ikke noe på programmet bortsett fra å komme oss til flyplassen innen kl 2200.

Ved poolen

Dagen gikk med til å spise, bade og vente. Det ble gjort et par forsøk på å selge bilen. En kar som hadde vært interessert dagen før var innom, men vi kom ikke til enighet om pris. Til slutt ble det bestemt at bilen skulle sendes hjem i container sammen med FUG til Oslo, mens NB2 fikk egen 20´container til Kristiansand. Markus ordnet alt av pairer sammen med de andre lagene, men fordi vi manget et eller annet papir ble Markus igjen til dagen etter.

Froland fikser bilen som skal selges.

NB2 hadde i flere år samlet inn penger til og bygget en skole i Mali. Prosjektet drives av norske misjonærer i nærheten av Timbuktu. En av misjonærene kom innom hotellet for å hente litt forskjellige ting, blant annet Subaruen til Froland. Vi rensket bilen for utstyr som kunne være av nytte for misjonærene. Alt av kokeutsyr, resten av maten, en del klær etc. ble overlevert. Det er vanskelig å dele ut ting på måfå, og vi regnet med at misjonærene på en bedre måte kunne fordele tingene til de som måtte ha behov for det. Det eneste vi beholdt var teltet og soveposene våre.

Henting av utstyr til Misjonen

I motsetning til mange av de andre lagene hadde Johanne og jeg direktefly til Paris med det ukjente franske flyselskapet Aigle Azur. Vi var ikke helt sikre på om selskapet faktisk eksisterte før vi sjekket inn. På flyplassen i Bamako var det forøvrig kontroll av pass sikkert 10 ganger. I tillegg var det kontroll av håndbagasjen to ganger, en gang med gjennomlysning og en gang med manuell kontroll av all bagasje før ombordstigning. Vel inne på flyet (som involverte to kontroller av passet) var det tid for desinfisering. Tydeligvis desinfiseres alle fly fra Afrika til Europa. Flyturen gikk bra, god mat, men Johanne hadde en merkelig sidemann som heldigvis flyttet seg til et annet sete en gang midt på natten.

Mellomlanding i Paris. Ahh sivilisasjon. Makroner.

Vi landet i Paris, på Orly ca 0630. Det var en surrealistisk opplevelse å komme inn i ankomsthallen tidlig på morgningen. Det beste opplevelsen var å komme inn på toalettet: nyvasket, men vann til å skylle ned, vann til å vaske hendene, og ikke minst, såpe!!

Flyet videre til Oslo gikk fra De Gaulle, som ligger helt på andre siden av Paris. Egentlig ikke noe problem siden RER B2 går direkte fra Orly. Vi hadde god tid til det neste flyet, så vi gikk av i Paris for å spise frokost og ta en kaffe. Etter to uker med radmagre høner var vi skikkelig sugne på svinekjøtt og satt kursen for nærmeste gatekjøkken, Quick. Etter en «sunn» og næringsrik frokost sporet vi opp Paris´eneste gode kaffebar. Vi fant den, og inntok vår kaffe. Før vi gikk ville jeg gjerne kjøpe med noen bønner. Etter litt namdropping (Tim Wendelboe) var det ikke snakk om å bare ta med en tilfeldig kaffe. Det hele utviklet seg til cupping. Jeg tror jeg smakte på syv forskjellige bønner før jeg fikk lov til å bestemme meg. Til slutt gikk jeg ut døren med en pose kaffe som jeg hadde kjøpt, en pose jeg fikk med for å prøve (koffeinfri) og en pose jeg skulle ta med til Tim!

Og kaffe 🙂

På CDG traff vi igjen NB2 og Froland, som skulle med samme fly som oss til Oslo. Lite skjedde resten av turen. Etter nesten ett døgn på reise (vel 3 uker faktisk) var vi hjemme. Det var deilig å se barna igjen, selv om de bare var fornøyde i fem minutter. Noen uker med besteforelde var nok ikke så ille.

Og dagen etter…tilbake på jobb.

Glemte forresten å nevne at vi klarte å karre oss opp på 19. plass. Ikke så dårlig, med tanke på at vi droppet poengene på en 3-dagers etappe i Europa og at vi kjørte en bil fra 1983 som ikke akkurat gikk fort. Men neste gang …

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Reklamer

Read Full Post »

Lang kø. Også campingplass.

Kø på grensen til Mauritania

Dagen briefing ble holdt kl 0740, grensen åpnet 0800 og det var bare å stålsette seg for grensekryssing.

Vi sto forholdsvis langt fremme i køen, og hadde lært oss systemet for grensegryssinger: alle personer stemples ut av landet av politiet, og bilen stemples ut at passet til sjåføren. En av deltagerne vi hadde hjulpet litt med kart noen dager før tok med våre pass inn til politiet for å få riktige stempler. Etter hvert begynte det å svirre rykter om at alle måtte møte personlig hos politiet, så vi kom oss av gårde. Ryktet viste seg å ikke stemme, men passene våre var allerede klare, så vi tok de med tilbake til bilen. Vi sto parkert i venstre felt, og like foran oss var det en bensinstasjon. Det var akkurat plass til at vi kunne svinge ut av køen, inn på bensinstasjonen og ut foran hele køen. Få av de andre bilene foran oss var klare til å dra, så vi snek oss frem og var en av de første som ankom tollkontoret, douane. Det var grei skuring å få stemplet bilen ut av Marokko. Det store marerittet var å miste arket vi fikk da vi kom inn i Marokko, men vi hadde klart å passe på det. Hele passeringen tok ikke mer enn en halv time; litt skuffende egentlig. Team FUG og Team Froland kom seg også greit over.

No Mans Land

Da var det bare å begi seg ut i ingenmannsland. Det er opprettet en buffersone på ca 5 km mellom Marokko (Vest-Sahara) og Mauritania. Her er det FN som skal ha kontroll, men i praksis er det et lovløst område hvor bare skurker og banditter holder til. Formaningene fra Andrew (arrangøren) var å holde seg i synlige hjulspor, men ikke dersom det sto en eksplodert bil i enden av de. Vi ventet litt på et par andre biler før vi krysset. Det hadde nok vært en vei der en gang, men nå var det bare hull igjen. Utrolig nok møtte vi flere lastebiler som navigerte seg frem på vei mot Marokko. Det hele forløp ganske udramatisk, og trolig var all skremselen noe overdrevet. Det var til og med en kamelgjeter som gikk rundt der det etter sigende skulle florere av miner.

Vi hadde hørt mange historier om hvor vanskelig kryssingen inn i Mauritania skulle være. Vi hadde etter hvert begynt å skjønne systemet i galskapen. Marcus, som besitter elementære franskkunnskaper ble sendt inn i de forskjellige bodene. Inn til politiet: stempel i passene. Inn til douane, utfylling av skjema (spiller forresten ingen rolle hva man skriver på disse skjemaene), venting, og så stempel og ut igjen i bilen. Ferdig! Skulle det være så lett? Vi hadde bunkret opp med grønn te i Marokko som skulle brukes som bestikkelser på kontrollposter og grenseoverganger. Vi fikk ikke bruk for noe, ikke en gang gebyrer med kvittering.

Vel inne i Mauritania ble vi omringet av menn som skulle selge kontantkort og veksle valuta. Vi hadde igjen en del marokkansk valuta, diram, fordi vi ikke visste hva kursen var da vi tok ut penger i en minibank. For sikkerhets skyld valgte vi å veksle inne på Western Union. Det skulle vise seg å være en dårlig ide. Kursene var mye bedre hos selgerne utenfor. Dag på Team FUG klarte å forhandle seg frem til en ekstremt god kurs hos en av vekslerne, men da vi prøvde oss på det samme var all good will oppbrukt. Vi kjøpte samtidig et mauritansk kontantkort slik at vi kunne motta samtaler hjemmefra uten å ruinere oss.

Bilder av Johanne ligger nå på alle de Mauritanske kremmernes mobiltelefoner. Vi er usikre på om det er bra eller dårlig …

Mauritania står på UDs liste over land man absolutt ikke bør dra til. Så sent som i fjor høst ble tre franske turister kidnappet og halshugget. Det var bare 70 km å kjøre i dag, og vi dro rett til leiren fra grensen. Selvfølgelig gjennom flere politikontroller. Vi kunne med en gang se at Mauritania er et ekstremt fattig land. Det er stor forskjell på Marokko og Mauritania.

Camping med FUG

Kveldens leir var midt ute i skikkelig sandørken. Et utrolig flott område, men vi var omringet av militære vakter. En ring av biler med maskingevær på taket holdt vakt. Det kan by på problemer å gå på toalettet når du er i ørkenen og omringet av en hær. Johanne fant ut at det var best å vente til mørket hadde senket seg. Fire av de norske bilene rottet seg sammen og satte opp camp. Den femte norske bilen, The Final Journey, var igjen i Marokko med girkasseproblemer.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

Aner ikke hva jeg har skrevet under på ...

Det er på tide med visumsøknader. Både Mauritania, Senegal og Mali krever visum. Søknadene organiseres av arrangørene, dvs. vi betaler en liten sum og så fikser de alt som må fikses. Vi henter ned skjemaene fra nettet og sender de til Budapest sammen med passene våre. Det er veldig greit å slippe alt det administrative, køståing på ambassader osv.

Søknadsskjemaene er stort sett på fransk (noe russisk?) så jeg er litt usikker på akkurat hva jeg har skrevet under på. 🙂

Begynner virkelig å glede meg til turen nå. Synes liksom at vi hadde så inmari god tid, men tror egentlig vi begynner å få litt dårlig tid. Fortsatt en del som mangler. Både av utstyr og annet. Vi må for eksempel finne ut hvordan vi kommer oss hjem. Det er satt opp et fly fra Bamako(?) til Budapest, men Markus har noen løse planer om å kjøre hjem … Vel, vi har fortsatt litt tid igjen før alt må være på plass 😉

Read Full Post »