Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Sahara Overland’

Hvor mange dempere har bilen? En av dagens første poster.

Dagens etappe var ganske lang, og i tillegg inkluderte den en grenseovergang (som alltid tar lang tid, selv om alt skulle gå knirkefritt). Briefing i den offisielle campen var klokken 5!

Siden vi hadde lagt oss inn på hotell måtte vi opp klokken 4, og så kjøre ned og hente race sheet, før vi la i vei mot Dakar. Det er i og for seg ikke så langt fra Nouakchott ned til grensen mot Senegal, men den nærmeste grenseovergangen i Rosso er beryktet for å være vanskelig. Man må ta en ferge over Senegal-elven, og denne kan plutselig finne på å ikke gå, eller så koster det plutselig avsindige summer å krysse. Like før man kommer inn i Rosso går det en jordvei vestover, langs elven ut til en annen grenseovergang, Diama. Det var ca 100 km på en skikkelig dårlig jordvei. Som regel var det ingen som kjørte på den faktiske veien, men krysset frem og tilbake på hver side, alt etter hvor det var best.

Froland har mistet en demper til ...

Vi plukket en del poeng langs veien mot grensen, men fordi vi hoppet over et par av de første, var vi ganske tidlig fremme på grensen. Ut av Mauritania gikk det greit, bortsett fra at vi en liten stund trodde vi hadde mistet importdokumentet for bilen. Vi krysset elven på en bro, betalte den offisielle avgiften (fikk til og med kvittering) og parkerte på senegalsk side. Det var nesten ikke kø og alt så lyst ut for en tidlig kveld for en gangs skyld. Men nei…

FUG venter på tollen

Da passene våre var ferdig stemplet hos politiet, var det plutselig full stopp. Fordi det hadde kommet så mange biler måtte de selvfølgelig ha litt penger. Først var det snakk om € 40 for vår bil. Plutselig var det ingen som snakket verken engelsk eller fransk. En ungarsk dame prøvde seg med en tskjorte, men da ble de bare sure. Etter lange forhandlinger sank prisen til € 15, og vi betalte gladelig. Så var det over til tollkontoret. Her skjedde det absolutt ingen ting, og det gikk rykter om at ingen biler ville slippe inn. Vi hadde ikke carnet de passage (som egentlig er obligatorisk i Senegal) men en avtale med turistministeriet gjorde at vi skulle slippe det. Tollerne mente at det ikke spilte noen rolle, for tollministeriet var mektigere, så da så. For å gjøre en lang historie kort: vi betalte € 15 her også etter å ha ventet i ca 3 timer.

Markus tar en hvil mens vi venter.

Da vi endelig kunne kjøre igjen tok vi av fra hovedveien inn på en morsom liten vei med sanddekke. En sløyfe utenom hovedveien tok oss gjennom flere poster. Vi tok flere slike sløyfer ute i bushen, og det var mye vanskelig navigering. Plutselig, etter å ha presset oss gjennom en smal passasje hvor det knapt var plass til et esel, sto vi ute på jordet til en tomatbonde. Han tok det med et smil. Vi gav ham en solcellelampe, fikk noen skrukkete tomater, før han gikk foran bilen og viste vei tilbake til den egentlige jordveien vi skulle ha vært på. En norsk bonde ville vel ha skutt oss på flekken!

En hyggelig tomatbonde

Da vi nærmet oss Dakar, eller Lac Rose (som ligger nord for Dakar) hadde det blitt mørkt. I en liten by var det plutselig full stopp i trafikken. Johanne snek seg frem i køen, på siden av veien, og Markus hoppet ut av bilen for å se hva som hadde skjedd. Det viste seg at det var noen opptøyer lenger frem. Ingen biler kunne passere. Det hadde begynt å bli sent, og vi var klare for å komme oss inn på campingplassen. Vi spurte noen lokale om det var andre veier mot Lac Rose. Det viste seg at det var det; en humpete jordvei i stummende mørke. Vi hang oss på en annen bil som visst nok skulle i samme retning. Plutselig stoppet den andre bilen, og vi følte oss litt lost, så vi stoppet vi også. Det viste seg at de hadde stoppet for å kjøpe vann, noe de ikke hadde der vi hadde stoppet (og det var ikke så rart for vi var midt ute i ingen steder). Vi gav de en flaske vann, og passet på at det var en som var uåpnet. Det hadde vi ikke behøvd å tenke på, for det de skulle bruke vannet til var å vaske av frontruten! I alle fall hjalp de oss med å finne veien dit vi skulle. Vi kom til slutt frem til campen, fikk oss en bungalow (takk til NB2) og fikk lempet sakene våre inn. Bungalowen var forøvrig det desidert verste stedet jeg (Marcus) noen gang har sovet.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Reklamer

Read Full Post »

Lang kø. Også campingplass.

Kø på grensen til Mauritania

Dagen briefing ble holdt kl 0740, grensen åpnet 0800 og det var bare å stålsette seg for grensekryssing.

Vi sto forholdsvis langt fremme i køen, og hadde lært oss systemet for grensegryssinger: alle personer stemples ut av landet av politiet, og bilen stemples ut at passet til sjåføren. En av deltagerne vi hadde hjulpet litt med kart noen dager før tok med våre pass inn til politiet for å få riktige stempler. Etter hvert begynte det å svirre rykter om at alle måtte møte personlig hos politiet, så vi kom oss av gårde. Ryktet viste seg å ikke stemme, men passene våre var allerede klare, så vi tok de med tilbake til bilen. Vi sto parkert i venstre felt, og like foran oss var det en bensinstasjon. Det var akkurat plass til at vi kunne svinge ut av køen, inn på bensinstasjonen og ut foran hele køen. Få av de andre bilene foran oss var klare til å dra, så vi snek oss frem og var en av de første som ankom tollkontoret, douane. Det var grei skuring å få stemplet bilen ut av Marokko. Det store marerittet var å miste arket vi fikk da vi kom inn i Marokko, men vi hadde klart å passe på det. Hele passeringen tok ikke mer enn en halv time; litt skuffende egentlig. Team FUG og Team Froland kom seg også greit over.

No Mans Land

Da var det bare å begi seg ut i ingenmannsland. Det er opprettet en buffersone på ca 5 km mellom Marokko (Vest-Sahara) og Mauritania. Her er det FN som skal ha kontroll, men i praksis er det et lovløst område hvor bare skurker og banditter holder til. Formaningene fra Andrew (arrangøren) var å holde seg i synlige hjulspor, men ikke dersom det sto en eksplodert bil i enden av de. Vi ventet litt på et par andre biler før vi krysset. Det hadde nok vært en vei der en gang, men nå var det bare hull igjen. Utrolig nok møtte vi flere lastebiler som navigerte seg frem på vei mot Marokko. Det hele forløp ganske udramatisk, og trolig var all skremselen noe overdrevet. Det var til og med en kamelgjeter som gikk rundt der det etter sigende skulle florere av miner.

Vi hadde hørt mange historier om hvor vanskelig kryssingen inn i Mauritania skulle være. Vi hadde etter hvert begynt å skjønne systemet i galskapen. Marcus, som besitter elementære franskkunnskaper ble sendt inn i de forskjellige bodene. Inn til politiet: stempel i passene. Inn til douane, utfylling av skjema (spiller forresten ingen rolle hva man skriver på disse skjemaene), venting, og så stempel og ut igjen i bilen. Ferdig! Skulle det være så lett? Vi hadde bunkret opp med grønn te i Marokko som skulle brukes som bestikkelser på kontrollposter og grenseoverganger. Vi fikk ikke bruk for noe, ikke en gang gebyrer med kvittering.

Vel inne i Mauritania ble vi omringet av menn som skulle selge kontantkort og veksle valuta. Vi hadde igjen en del marokkansk valuta, diram, fordi vi ikke visste hva kursen var da vi tok ut penger i en minibank. For sikkerhets skyld valgte vi å veksle inne på Western Union. Det skulle vise seg å være en dårlig ide. Kursene var mye bedre hos selgerne utenfor. Dag på Team FUG klarte å forhandle seg frem til en ekstremt god kurs hos en av vekslerne, men da vi prøvde oss på det samme var all good will oppbrukt. Vi kjøpte samtidig et mauritansk kontantkort slik at vi kunne motta samtaler hjemmefra uten å ruinere oss.

Bilder av Johanne ligger nå på alle de Mauritanske kremmernes mobiltelefoner. Vi er usikre på om det er bra eller dårlig …

Mauritania står på UDs liste over land man absolutt ikke bør dra til. Så sent som i fjor høst ble tre franske turister kidnappet og halshugget. Det var bare 70 km å kjøre i dag, og vi dro rett til leiren fra grensen. Selvfølgelig gjennom flere politikontroller. Vi kunne med en gang se at Mauritania er et ekstremt fattig land. Det er stor forskjell på Marokko og Mauritania.

Camping med FUG

Kveldens leir var midt ute i skikkelig sandørken. Et utrolig flott område, men vi var omringet av militære vakter. En ring av biler med maskingevær på taket holdt vakt. Det kan by på problemer å gå på toalettet når du er i ørkenen og omringet av en hær. Johanne fant ut at det var best å vente til mørket hadde senket seg. Fire av de norske bilene rottet seg sammen og satte opp camp. Den femte norske bilen, The Final Journey, var igjen i Marokko med girkasseproblemer.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

Nok en dag på veien

I dag kjørte vi inn i Vest-Sahara, et område som er okkupert av Marokko. Stemningen i dette området kan være spent, og det er enda hyppigere politikontroller langs veiene.

Vi startet dagen med å plukke en del poeng langs racingruten. Etter hvert fikk vi nok og ville komme oss til campen så fort som mulig. Litt plotting i MapSource resulterte i en rute som så grei ut. Det viste seg senere at GPS-kartene vi hadde fått av arrangørene var dårlige.

Marcus i ødemarka

Noen mil inn på en vei som skulle ta oss til målet sluttet veien brått midt i en landsby. Det gikk en liten jordvei videre, men vi var lite lystne på over 10 mil på den veien. Vi snudde og satte kursen for hovedveien mot Smara. Etter 200 km kom vi til Smara, og tydeligvis var vi eneste bil fra rallyet som hadde forvillet oss ned hit. Politikontrollen inn i byen tok en evighet, med en masse spørsmål og nasjonalitet, yrke, hvor mange biler det var med i rallyet, etc. Vi fikk til slutt kjøre videre, jeg tror alle spørsmålene nok bare va nysgjerrighet. Vi ga bort orange elger fra IKEA på en del kontroller i dag. Disse vakte mye begeistring. Vi måtte forklare at elgen var Norges kamel.

Se opp for kameler

Da vi endelig kom frem til Boujdour var det på tide å spise. Siden vi hadde hørt at kamelburger var greia prøvde vi å bestille det. Det hadde de dessverre ikke, men kamelkjøtt hadde de da. Dette fikk vi servert i småbiter sammen med pommes frites som knapt nok var stekt. Kjøttet var greit det, men ufattelig seigt. Smakte omtrent som oksekjøtt.

Markus fant en post nede i en skummel kjeller

Kveldens camp var så som så, med tvilsomme sanitærforhold, men i alle fall en slags dusj. Vi var alle mest interessert i en dusj og litt søvn.

Nok et bilde fra en post ...

Read Full Post »

Videre over atlasfjellene.

Dagens briefing og utdeling av race sheet fant sted klokken 7. Vi plottet inn alle koordinatene på PCen og planla dagens rute. Ut i fra campen var vi en av de første på dagens første punkt. Punktet lå opp i en fjellsiden, og det var ikke mulig å komme frem med bilen. Marcus tok med seg GPS og kamera og løp opp fjellsiden. Det virret et par ungarere og polakker frem og tilbake rundt punktet, som skulle være en malt bokstav. Marcus fant det først, tok bilde og løp tilbake til bilen. Vi har definitivt ikke den raskeste bilen, men løper nok fra samtlige av motstanderne.

Det ble en elvekryssing i dag også, men ikke like spektakulær som gårsdagens. Vi brukte mye tid på å finne punkter, og kom sent opp i det som var igjen av Atlasfjellene. På veien ble vi i en av de sedvanlige politikontrollene bedt om å gi “gaver”. Vi kom unna med en pakke sigaretter, selv det vakte misnøye at de var kjøpt i Marokko.

Vi klarte også å finne en Toyotaforhandler i Fez, med hjelpsomme medarbeidere (i motsetning til i Alicante). Sjefen ble med ut for å se på servoen, men konstaterte at de ikke hadde pumpe på lager. Vi kuttet reima for å spare pumpen, men det førte til at vi mistet absolutt alt av servokraft. Ny reim ble satt på og det viste seg at lekkasjen var kontrollerbar. Vi fyller olje hver dag, men har i hvert fall servo.

Den siste biten inn til dagens camp, Fort Bou Jerif var av det tekniske slaget. 10 km med heftig off road i mørket.

Da vi fikk satt opp teltet og benket oss i campingens restaurant, ble vi til vår store skuffelse fortalt at de hadde stengt kjøkkenet. Johannes overtalelsesevner ble utnyttet og vi fikk til slutt en omelett, da det eneste de hadde var egg. Noe rart var det derfor at de sultne sjelene som kom etter oss ble fortalt at de kun hadde kylling!!

Read Full Post »

I dag har ruten gått over deler av Atlasfjellene. Vi begynte dagen med å ta noen av konkurransepunktene og fulgte en annen rute resten dagen. Det skulle vise seg å føre til en lang dag i fjellene.

Første del av dagen, men poengjakt ledet oss over små fjellveier hvor det knapt hadde vært noe kjøretøy før. Plutselig sto vi på toppen av en bratt skrent, men en stor elv mellom oss og andre siden. Heldigvis var det neon biler som hadde krysset før oss. Vi plukket opp en av de andre deltagerene som gjerne ville sitte på taket og filme mens vi krysset elven. Markus klemte gassen i bånn og fikk oss over elven i god behold. Vi ble igjen på andre siden en stund for å filme litt. Det var litt av et syn å se bilene fosse over.

Siste halvdel tenkte vi at vi skulle kjøre litt rolig touring slik at vi kom tidligere frem. Det ble med tanken. Vi hadde tenkt å se på en foss inne i fjellene på vei sørover. Fossen var fin den, men veien videre over fjellet var ikke så fin. Det hadde tydelig vis vært en kraftig regnvær som hadde tatt med seg store deler av veien, så vi kjørt over 200 km i en veiarbeidssone. Det ble etter hvert mørkt, og godt var det. Med flere hundre meters fall ved siden av oss, og uten noen form for rekkverk bar det opp og ned, opp og ned gjennom Atlasfjellene. Vi lå en lang stund på ca 2000 meters høyde før vi kom til campen på ca 1400 meter. Vi brukte vel omtrent seks timer på 200 km.

Kveldens camp var på filmsettet til Wes Cravens film “The Hills have eyes” fra 1977. Et skikkelig skummelt sted. Vi var ikke fremme før ellevetiden, og rakk ikke stort mer enn å spise og sette opp teltet før vi la oss. Det var en ganske surrealistisk opplevelse å telte midt ute i en stenørken ved siden av et gammelt filmsett.

Read Full Post »

Etter en god natt på hotellet våknet vi litt sent, spiste frokost og satte av gårde mot grensen til Marokko. Melilla er et ganske fint sted, men jo nærmere vi kom grensen, jo mere søppel fløt det i gatene og husene var generelt forfalne. Litt optimistisk hadde vi regnet med å komme raskt over grensen, men det viste seg at det var flere enn oss som skulle over. I køen ble vi flere ganger tilbudt “hjelp” til å ordne grenseformalitetene. Vi valgte å klare oss selv, men etter en stund i kø og like før vi var på vei over grensen ble vi vinket til side av en kar i uniform. Det sto to andre B2B-biler der og ventet. De hadde stått der i en halv time og ventet på å få de riktige pairene.

Hver og en av oss måtte fylle ut personalia på en liten lapp, ta med passet frem til en bod med en politimann og få stempel i passet. Eter at dette var ordnet var det bilens tur. Litt om og men for å finne riktig bod for å hente importpapirer, men generelt vennlige grensevakter. Markus tok med vognkort og fikk stempel på importdokumentet med en gang. Så var vi i Marokko.

Marokko har så langt vært ganske trist. Det er helt tydelig at det er mye fattigdom her, men det ser ut til å bli bedre jo lenger sør vi kommer. Dagens mål var en camping mellom Azrou og Ifrane. På vei dit kjørte vi gjennom en by som slett ikke så fattig ut. Det så mer ut som om den hørte hjemme i alpene eller noe sånt. Store hus og gater. Vi tror kongen har et sted der, så det kan jo være forklaringen på hvorfor alt var så rent og pent. Det var ganske sent når vi kjørte forbi og vi så ikke et eneste menneske. Det var igrunn litt skummelt …

Det er politikontroller i utkanten av alle byene. Vi har blitt stoppet et par ganger, men alt de spør om er om alt er bra og hvor vi kommer fra og hvor vi skal.

På campingen hadde de fått beskjed om at det skulle komme 250 biler. De hadde laget masse mat til oss og det var jo hyggelig for de av oss som dukket opp, men de kommer nok til å spise rester i et par dager 🙂

Setter inn noen bilder. Flere kommer senere, men internettet er litt ustabilt i Vest-Sahara 😉

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

Bilen er lastet

Ihvertfall deler av oss. Marcus og Markus er nå på vei til Kielfergen. De skal innom å plukke opp en kompressor som vi har fått låne. Avgang med Kielfergen er klokken 14.00.

Bilen ble ganske full, men vi har god plass på taket.

Johanne flyr til Budapest på fredag og møter forhåpentligvis resten av laget der. I Budapest skal vi innom en butikk å kjøpe sandstiger.

Vi har allerede avverget en krise. Marcus holdt på å glemme førerkortet.

Noen små justeringer

Noen småjusteringer og omplassering av bagasje må nok påregnes underveis. Nå stappa vi alt inn i bilen litt her og der. Regner med at vi etterhvert ser at det er lurt å ha noe mer tilgjengelig enn annet.

Det er meningen at vi skal kle oss ut ved starten i Budapest. Tips til kostyme mottas med takknemlighet. Eventuelle kostymer kan ikke ta mye plass.

Avreise

Read Full Post »

Older Posts »