Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Rally’

Frokost

Mååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååål

Etter en natt med mye bråk fra våre engelske naboer var det opp til briefing kl 0700. For at dagens poeng skulle telle måtte vi være over målstreken innen klokken 15.00. Vi sørget selvfølgelig for å lage litt bråk for våre britiske venner idet vi sto opp. Et lufthorn kan være nyttig til mangt 😉

Froland er blitt drevne på teltmontering

Vi var ferdige med pakking og frokost før briefing, så da vi fikk utdelt race sheet plottet vi inn alle punktene med en gang og satt av gårde mot mål. På briefingen så vi også en oppdatert resultatliste. Fra gårsdagens 20. plass hadde vi rykket nedover til 22. eller noe. Det var alltid mye tull med listene, men med full pott på dagens etappe var 19. plass innen rekkevidde. Vi måtte være i mål innen kl. 1500 for å få uttelling for poengene på dagens ettappe. Med bare 350 km skulle det gå greit.

Viktig å ta bilde av alle postene

De fleste av dagens poster var i umiddelbar nærhet av veien, bortsett fra noen sløyfer ut i terrenget. Vi tok alle poengene på vei inn til Bamako. De siste postene var inne i Bamako, og uten nærmere GPS-posisjon. Med vårt gode kart fra Tracks4Africa fant vi ved litt research ut av de første postene. Rett utenfor Bamako rundet vi også 9 999 kilometer på GPS’en. Etter dette viste den bare en strek.

10 000 kilometer. GPS'en ville ikke telle lenger ...

Vår navigering inn i Bamako var betydelig bedre enn mange av de andre bilene som lå helt oppe i teten. Til slutt endte vi opp på Zoologisk have, på leting etter Dino Park. SMSing hjem til Norge (Pernille) ledet oss i riktig retning. Vi gikk oppå flere av de andre lagene på leting etter to punkter. Til slutt fant vi det (sammen med et italiensk lag), tok bilde og lusket oss ut uten at de andre lagene hadde sett punktet. Siste post!!

Alle leter ...

Inn mot mål hersket det usikkerhet rundt hvor målstreken egentlig befant seg. En oppdatert road book ble sendt ut et par dager før start, men mange var da allerede i transit og hadde ikke fått med seg denne oppdatering. Det hadde ikke vi heller, hvis det ikke hadde vært for at Johanne kom ned til Budapest et par dager etter at vi andre hadde reist fra Oslo. Men, selv om vi visste sånn omtrent hvor mål var, klarte vi å komme oss inn på feil side av målstreken. Vi fikk levert vårt race sheet, kjørt over mål feil vei, snudd og så over på riktig måte. Jeg hoppet opp på taket av bilen og blåste i lufthornet mens Markus fikk æren av å kjøre over mål 🙂 Johanne sto igjen på feil side. Vi rakk fristen, så det kunne se ut til at vi i hvert fall kom oss opp blant topp 20.

Konsert ved målgang

Det var satt igang ett skikkelig show i målområdet. Alt vi ville ha var egentlig litt kaldt drikke og skygge. Etter hvert dukket NB2 og FUG opp også. NB2, som gamle ringerever visste om et greit hotell i utkanten av byen som var billigere og roligere enn det offisielle løpshotellet. Selv om vi hadde bestilt rom der, ble vi med for å ta en titt. Hotellet så greit ut så vi ble der. To rom og basseng etter noen uker med tre stykker i ett telt var skikkelig luksus.

Middag med FUG, Froland og Sørlandsekspressen

Før kveldens fest spiste vi middag med den norske gjengen. Festen ble kort for vår del. Vi var vel tilbake på hotellet innen midnatt. En utrolig deilig følelse. Vi var fremme…

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Reklamer

Read Full Post »

Morgen ved floden

Siste dag i Senegal og første dag i Mali. Det betyr nok en grenseovergang, og mye venting.

Briefingen i dag skulle ha vært kl 0700, men ble flyttet til 0900. Dagens etappe var relativt kort, ca 300 km. Vi var klare til å kjøre før briefingen begynte, og hadde stilt opp bilen foran porten ut av campen for å være sikre på å ikke måtte vente. En skjelden anledning til å spise en sivilsert frokost bød seg, og vi inntok kaffe og baguetter med syltetøy i flotte omgivelser smmen med gutta i NB2.

Etter briefing slapp de første bilene i raceklassen ut og vi var med. Vi kjørte samme vei ut som vi kom inn dagen før. Vi fikk etter hvert NB2 bak oss, og slapp de forbi så de kunne komme seg ut på veien for å plukke poeng. Vi kjørte ganske sakte for om mulig å kunne ta bilder av ville dyr. Da vi innså at det ikke var et eneste dyr i hele nasjonalparken gikk gassen i bånn og det varte ikke lenge før vi hadde tatt igjen de ande bilene. Morgenens dusj var helt bortkastet etter to minutter i støvet fra de andre bilene.

Litt støv

Poengjakten gikk smooth hele dagen, og det gikk ikke lang tid før vi var fremme på grensen til Mali. Å komme seg ut av Senegal gikk overraskende lett, selv om man måtte være oppmerksom for å finne alle stasjonene vi måtte innom. Vi holdt nesten på å kjøre over til Mali uten å ha stemplet bilen ut fra Senegal. Inn i Mali skulle det ta lenger tid…

I flere kilometer inn mot tollposten sto det lastebiler i kø. Det så ut til at de ville stå det i lang tid med det tempoet tollerne oppviste. Vi navigerte oss mellom lastebilene og frem til tollboden. Johanne ble sendt inn med pass og papirer. Da det hadde gått en time ble hun etterlyst, og ved nærmere inspeksjon sto hun fremdeles bakerst i køen. Det viste seg at noen (les ungarere) sto først i køen og tok i mot passene fra alle de andre bilene (les ungarske bilene). Etter ytterligere noen timer var det slutt på Johannes tålmodighet, og hun dyttet til side ungarerne, trengte seg frem i køen, la papirene på bordet og krevde å få de prosessert med en gang. De stakkars tollerne turte ikke annet enn å adlyde ordre 🙂 Politiet tok også litt tid, men det var ikke snakk om å betale noen bestikkelser, bare ineffektivt byråkrati.

Termittue

Ikke langt etter grensen kom vi til Kayes, dagens endestasjon. Kayes er en ganske stor by som strekker seg over et svært område. Opplegget fra arrangørens siden var at vi skulle ligge et stykke utenfor byen, på et slags jorde. Via diverse kanaler ble vi imidlertid bedt om å kjøre til byens fotballstadion, da borgermesteren mente det ikke var trygt for oss å ligge der vi hadde tenkt. Etter litt frihåndsnavigering kom vi da frem til fotballarenaen, men der var det ikke mer enn ca 10 andre biler. Vi vurderte en stund å kjøre ned til den offisielle campen, men synet av gress og utsikter til dusj bidro til at vi ble liggende. Vi hadde omtrent to væpnede vakter per bil; det var jo betryggende. Etter middag sendte vi Johanne på jakt etter øl. Det skulle vise seg å ikke være så lett i et muslimsk land. Etter at hun hadde vært borte en lang stund (i mørket, i et litt lugubert område av byen (som i og for seg virket luguber i sin helhet)) ringte hun og lurte på om vi kunne hente henne med bilen, noen kilometer unna!! Jeg la i vei, men kunne ikke finne henne i det stummende mørket. Etter litt dukket hun opp, og det viste seg at hun hadde måttet gå til en bar langt unna fordi øllageret var stengt. En mann hadde imidlertid fulgt henne dit, og noen hadde til og med fulgt henne tilbake, med en lommelykt. Selv om byen så litt luguber ut var folk veldig hyggelige og hjelpsomme.

Camping på fotballbanen

Natten ble tilbrakt på den før nevnte gressmatten, MED flombelysning. Dusjen og doen ble også benyttet, noe motvillig. Hvis man tenker seg en fellesdusj som ikke har blitt vasket på ca 20 år har man noe i nærheten av dette.

Denne dagen klarte vi alle postene på raceruten. Topp 20 var absolutt innen rekkevidde!!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

Mange esler i Senegal

Lenge siden siste oppdatering nå, men vi har ikke helt glemt våre trofaste lesere som sikkert er spente på hva som skjer videre.

Ut fra dagens camp gikk race-ruten gjennom sanddynene rundt Lac Rose. Vi droppet denne runden, litt fordi vi ikke ville sette oss fast i sanden, og litt fordi vi ville ha en rolig dag. Vi hadde registrert at vi klatret på resultatlisten, så det var ikke snakk om å droppe alle postene i dag. Jeg tror vi var rundt noenogtyvendeplass. Topp tyve var det nye målet.

Etappen var ikke alt for lang, og vi skulle ende inne i en nasjonalpark, Nikolo Koba. Det var snakk om at det muligens kunne være en anledning til å se ville dyr. Det hadde vi sett lite av til nå, så hvis vi kunne rekke å være der før det ble mørkt så kanskje…

I skyggen av baobaben

Første del av dagens etappe var ganske grei.Asfalt, men med enorme hull. Bilene, og særlig lastebilene, kjørt i sikk sakk mellom alle hullene. På et tidspunkt lå vi bak to biler vi gjerne skulle vært forbi, en lastebil og en stor varebil. I det varbilen la seg ut til venste for å kjøre forbi lastebilen, la lastebilen seg helt ut til høyre for å unngå en serie kratre i veien. Jeg øynet en sjanse og trykket gassen i bunn for å ta begge bilene på en gang. Der lå vi, midt i veien, men en bil på hver side. Cruisern er ikke akkurat rask, så det tok litt tid før motoren var villig til å øke farte nevneverdig. Bilen dundret ned i alle hullene, men vi klarte å karre oss forbi, og bilen overlevde. Forøvrig ble vår tiltro til Michelin-dekkene styrket gang på gang. Et par ganger smalt vi ned i hull som helt sikker ville smadret de fleste andre dekk. Så hvis noen satser på å kjøre gjennom Afrika: Michelin O/R 4X4!!

Slalomkjøring

Selv om vi droppet første del av dagens poster, fant vi alle de andre og vi rakk frem til inngangen til nasjonalparken før det ble mørkt, så vidt. Det vi imidertid ikke hadde regnet med var at vi måtte kjøre i kolonne inn – 30 km!! I tillegg sto arrangørenes bobil foran oss i køen. Egentlig var vi første bil i neste kolonne, men vi klarte å komm oss med i bobilkolonnen. Veien inn var på ingen måte hva vi ville ha kalt en vei i Norge, og det gikk SAKTE. Vi moret oss med å lyse inn i jungelen med en 100 W håndlampe mens vi snirklet oss frem. For å gjøre en lang historie kort så tok det over en time å tilbakelegge de få kilometrene inn.

Vel fremme ble vi etter litt dealing fra Johannes side innlosjert i en bungalow (vi hadde ikke lært etter gårsdagens fiasko). Der var det både firfirsler, enorme edderkopper, frosker og annet kryp. Det endre med at Markus lå inne, mens Johanne og jeg campet i telt utenfor. Før vi gikk til sengs spiste vi det raskeste treretters måltidet jeg noen sinne har spist. 10 minutter!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

Hvor mange dempere har bilen? En av dagens første poster.

Dagens etappe var ganske lang, og i tillegg inkluderte den en grenseovergang (som alltid tar lang tid, selv om alt skulle gå knirkefritt). Briefing i den offisielle campen var klokken 5!

Siden vi hadde lagt oss inn på hotell måtte vi opp klokken 4, og så kjøre ned og hente race sheet, før vi la i vei mot Dakar. Det er i og for seg ikke så langt fra Nouakchott ned til grensen mot Senegal, men den nærmeste grenseovergangen i Rosso er beryktet for å være vanskelig. Man må ta en ferge over Senegal-elven, og denne kan plutselig finne på å ikke gå, eller så koster det plutselig avsindige summer å krysse. Like før man kommer inn i Rosso går det en jordvei vestover, langs elven ut til en annen grenseovergang, Diama. Det var ca 100 km på en skikkelig dårlig jordvei. Som regel var det ingen som kjørte på den faktiske veien, men krysset frem og tilbake på hver side, alt etter hvor det var best.

Froland har mistet en demper til ...

Vi plukket en del poeng langs veien mot grensen, men fordi vi hoppet over et par av de første, var vi ganske tidlig fremme på grensen. Ut av Mauritania gikk det greit, bortsett fra at vi en liten stund trodde vi hadde mistet importdokumentet for bilen. Vi krysset elven på en bro, betalte den offisielle avgiften (fikk til og med kvittering) og parkerte på senegalsk side. Det var nesten ikke kø og alt så lyst ut for en tidlig kveld for en gangs skyld. Men nei…

FUG venter på tollen

Da passene våre var ferdig stemplet hos politiet, var det plutselig full stopp. Fordi det hadde kommet så mange biler måtte de selvfølgelig ha litt penger. Først var det snakk om € 40 for vår bil. Plutselig var det ingen som snakket verken engelsk eller fransk. En ungarsk dame prøvde seg med en tskjorte, men da ble de bare sure. Etter lange forhandlinger sank prisen til € 15, og vi betalte gladelig. Så var det over til tollkontoret. Her skjedde det absolutt ingen ting, og det gikk rykter om at ingen biler ville slippe inn. Vi hadde ikke carnet de passage (som egentlig er obligatorisk i Senegal) men en avtale med turistministeriet gjorde at vi skulle slippe det. Tollerne mente at det ikke spilte noen rolle, for tollministeriet var mektigere, så da så. For å gjøre en lang historie kort: vi betalte € 15 her også etter å ha ventet i ca 3 timer.

Markus tar en hvil mens vi venter.

Da vi endelig kunne kjøre igjen tok vi av fra hovedveien inn på en morsom liten vei med sanddekke. En sløyfe utenom hovedveien tok oss gjennom flere poster. Vi tok flere slike sløyfer ute i bushen, og det var mye vanskelig navigering. Plutselig, etter å ha presset oss gjennom en smal passasje hvor det knapt var plass til et esel, sto vi ute på jordet til en tomatbonde. Han tok det med et smil. Vi gav ham en solcellelampe, fikk noen skrukkete tomater, før han gikk foran bilen og viste vei tilbake til den egentlige jordveien vi skulle ha vært på. En norsk bonde ville vel ha skutt oss på flekken!

En hyggelig tomatbonde

Da vi nærmet oss Dakar, eller Lac Rose (som ligger nord for Dakar) hadde det blitt mørkt. I en liten by var det plutselig full stopp i trafikken. Johanne snek seg frem i køen, på siden av veien, og Markus hoppet ut av bilen for å se hva som hadde skjedd. Det viste seg at det var noen opptøyer lenger frem. Ingen biler kunne passere. Det hadde begynt å bli sent, og vi var klare for å komme oss inn på campingplassen. Vi spurte noen lokale om det var andre veier mot Lac Rose. Det viste seg at det var det; en humpete jordvei i stummende mørke. Vi hang oss på en annen bil som visst nok skulle i samme retning. Plutselig stoppet den andre bilen, og vi følte oss litt lost, så vi stoppet vi også. Det viste seg at de hadde stoppet for å kjøpe vann, noe de ikke hadde der vi hadde stoppet (og det var ikke så rart for vi var midt ute i ingen steder). Vi gav de en flaske vann, og passet på at det var en som var uåpnet. Det hadde vi ikke behøvd å tenke på, for det de skulle bruke vannet til var å vaske av frontruten! I alle fall hjalp de oss med å finne veien dit vi skulle. Vi kom til slutt frem til campen, fikk oss en bungalow (takk til NB2) og fikk lempet sakene våre inn. Bungalowen var forøvrig det desidert verste stedet jeg (Marcus) noen gang har sovet.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

Soloppgang på B2Beach

Etter en noe fuktig kveld, sto vi tidlig opp for å rekke å kjøre tilbake langs stranden før det ble flo. Vannet skulle visst nok være på det laveste klokken 0600. Vi var oppe klokken 5 og i bilen en halv time senere. Froland og FUG kjørte sammen med oss tilbake til veien. Det gikk vesentlig lettere enn dagen før når vannet var litt lavere.

Utsikt mot Froland og FUG

Tilbake på asfalten gikk milene til Nouakchott raskt unna. Det var hviledag, og ingen racepoeng, så det var bare å kjøre på.

Etter tre dager i telt, ingen dusj og betydelige mengder støv var det på tide å få vasket både kropp og klær så vi bestemte oss for å ta inn på hotell. Froland kjørte i forveien og skulle reservere rom. Nouakchott er hovedstaden i Mauritania, og en ganske stor by. Likevel var det ikke noe storbypreg over den, bortsett fra et par store hoteller. Det dyreste hotellet var fullt, så vi tok inn på det nest dyreste. Det gjorde også FUG, Froland og NB2. Det var utrolig deilig å endelig ta en dusj, selv om det selvfølgelig ikke var varmt vann. Det var varmt ute, så da spilte det egentlig ingen rolle.

Da det nærmet seg middagstid hadde Helge (fra FUG) klart å grave frem en restaurant som serverte alkohol. Siden dette offisielt ikke er lov, innebar restaurantbesøket en tur inn en skikkelig mørk bakgate, inn en liten dør som ble voktet av en skummel kar. Bak døren åpenbarte det seg en flott restaurant.

Alt i alt en rolig dag med dusj, mat og avslapping.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

Lang kø. Også campingplass.

Kø på grensen til Mauritania

Dagen briefing ble holdt kl 0740, grensen åpnet 0800 og det var bare å stålsette seg for grensekryssing.

Vi sto forholdsvis langt fremme i køen, og hadde lært oss systemet for grensegryssinger: alle personer stemples ut av landet av politiet, og bilen stemples ut at passet til sjåføren. En av deltagerne vi hadde hjulpet litt med kart noen dager før tok med våre pass inn til politiet for å få riktige stempler. Etter hvert begynte det å svirre rykter om at alle måtte møte personlig hos politiet, så vi kom oss av gårde. Ryktet viste seg å ikke stemme, men passene våre var allerede klare, så vi tok de med tilbake til bilen. Vi sto parkert i venstre felt, og like foran oss var det en bensinstasjon. Det var akkurat plass til at vi kunne svinge ut av køen, inn på bensinstasjonen og ut foran hele køen. Få av de andre bilene foran oss var klare til å dra, så vi snek oss frem og var en av de første som ankom tollkontoret, douane. Det var grei skuring å få stemplet bilen ut av Marokko. Det store marerittet var å miste arket vi fikk da vi kom inn i Marokko, men vi hadde klart å passe på det. Hele passeringen tok ikke mer enn en halv time; litt skuffende egentlig. Team FUG og Team Froland kom seg også greit over.

No Mans Land

Da var det bare å begi seg ut i ingenmannsland. Det er opprettet en buffersone på ca 5 km mellom Marokko (Vest-Sahara) og Mauritania. Her er det FN som skal ha kontroll, men i praksis er det et lovløst område hvor bare skurker og banditter holder til. Formaningene fra Andrew (arrangøren) var å holde seg i synlige hjulspor, men ikke dersom det sto en eksplodert bil i enden av de. Vi ventet litt på et par andre biler før vi krysset. Det hadde nok vært en vei der en gang, men nå var det bare hull igjen. Utrolig nok møtte vi flere lastebiler som navigerte seg frem på vei mot Marokko. Det hele forløp ganske udramatisk, og trolig var all skremselen noe overdrevet. Det var til og med en kamelgjeter som gikk rundt der det etter sigende skulle florere av miner.

Vi hadde hørt mange historier om hvor vanskelig kryssingen inn i Mauritania skulle være. Vi hadde etter hvert begynt å skjønne systemet i galskapen. Marcus, som besitter elementære franskkunnskaper ble sendt inn i de forskjellige bodene. Inn til politiet: stempel i passene. Inn til douane, utfylling av skjema (spiller forresten ingen rolle hva man skriver på disse skjemaene), venting, og så stempel og ut igjen i bilen. Ferdig! Skulle det være så lett? Vi hadde bunkret opp med grønn te i Marokko som skulle brukes som bestikkelser på kontrollposter og grenseoverganger. Vi fikk ikke bruk for noe, ikke en gang gebyrer med kvittering.

Vel inne i Mauritania ble vi omringet av menn som skulle selge kontantkort og veksle valuta. Vi hadde igjen en del marokkansk valuta, diram, fordi vi ikke visste hva kursen var da vi tok ut penger i en minibank. For sikkerhets skyld valgte vi å veksle inne på Western Union. Det skulle vise seg å være en dårlig ide. Kursene var mye bedre hos selgerne utenfor. Dag på Team FUG klarte å forhandle seg frem til en ekstremt god kurs hos en av vekslerne, men da vi prøvde oss på det samme var all good will oppbrukt. Vi kjøpte samtidig et mauritansk kontantkort slik at vi kunne motta samtaler hjemmefra uten å ruinere oss.

Bilder av Johanne ligger nå på alle de Mauritanske kremmernes mobiltelefoner. Vi er usikre på om det er bra eller dårlig …

Mauritania står på UDs liste over land man absolutt ikke bør dra til. Så sent som i fjor høst ble tre franske turister kidnappet og halshugget. Det var bare 70 km å kjøre i dag, og vi dro rett til leiren fra grensen. Selvfølgelig gjennom flere politikontroller. Vi kunne med en gang se at Mauritania er et ekstremt fattig land. Det er stor forskjell på Marokko og Mauritania.

Camping med FUG

Kveldens leir var midt ute i skikkelig sandørken. Et utrolig flott område, men vi var omringet av militære vakter. En ring av biler med maskingevær på taket holdt vakt. Det kan by på problemer å gå på toalettet når du er i ørkenen og omringet av en hær. Johanne fant ut at det var best å vente til mørket hadde senket seg. Fire av de norske bilene rottet seg sammen og satte opp camp. Den femte norske bilen, The Final Journey, var igjen i Marokko med girkasseproblemer.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

I dag var siste etappe i Marokko. Fra leieren i Boujdour kjørte vi over 600 km ned til grensen mot Mauritania. I dette området ligger det fremdeles en del landminer. Dagens råd på briefingen var: “This is not the day for random offroading. Landmines to the left, but the area towards the shore is generally safe.”

Fisk i rundkjøring

Vi la ut i fra campingen i god driv. En av de første postene var å finne en rundkjøring med en fisk. Vi mente å ha sett noen fisker på vei inn til byen kvelden før. Vi kjørte tilbake til der vi kom inn i byen. Like før fiskestatuene så vi at det ikke var noen rundkjøring, men det var ikke mulig å snu uten å kjøre gjennom kontrollposten inn til byen. Det viste seg å være litt vanskelig å forklare hvofor vi plutselig skulle snu, og vi spurte derfor etter en gate i Boujdour og en skole som lå der. Boujdour er ikke akkurat en godt organisert by, og noe kart tror jeg ikke er mulig å oppdrive. Politimannen på kontrollposten viste stor interesse for arket vi hadde med alle koordinatene. Vi ble litt nervøse en stund da han ville ha med Marcus inn i boden der de holdt til. Der inne var det fullt kryssforhør og nervøs stemning. Etter et kvarters tid og mange telefoner viste det seg at politimannen bare ville hjelpe, og gjennom noen kontakter inne i byen hadde han lokalisert gaten vi lette etter. Navnet på gaten var feil skrevet, og politiet skrev riktig navn og tegnet et kart til oss. Vi ga politimennene noen elger og sigaretter og forlot stedet i godt humør. Det ble bestemt at det var slutt på å spørre politimenn om veien.

Skipsvrak i Vest-Sahara

Marcus og Markus ser etter dyr i fjæra

Videre på veien mot Mauritania var vi nedom stranden og tok en titt på et par båtvrak. Det ble også en løpetur tilbake på stranden da det viste seg at den ene posten vi skulle finne lå et lite stykke lenger fra veien enn vi trodde. Marcus tok bena fatt og løp for å komme foran et annet lag som var på vei opp da han løp ned. Det ble dessverre bare uavgjort.

Ved Tropic of Cancer

På vei sydover passerte vi Tropic of Cancer. Dette er lengdegraden som markerer den nordlige grensen av tropebeltet. Langs veien er det satt opp et skilt som et et populært fotoobjekt blant overlanders. Vi mått selvfølgelig ut av bilen og ta biler. Vi satt også igjen en elg og signerte skiltet.

Team Oljeskiftexpressen was here!

Veien ned til Mauritania var øde og forlatt, få hus og steinørken. Et stykke før grensen ligger den siste bensinstasjonen med billig bensin. Det inntok vi et heller begredelig måltid, og fortet oss videre til grensen.

Vi kom frem litt etter klokken åtte, og da var det selvfølgelig stengt. En del biler hadde kommet foran oss, og vi følte oss langt bak i køen. Det var et slags hotell der, men til og med å sove i bilen var å foretrekke fremfor å ta inn der. Etter hvert kom det mange flere biler, og køen vokste og vokste. Det ble etter hvert til at alle bare slo opp teltene på veien, mellom bilene. Grensekryssinger er generelt lite trivelige steder, men dette stedet må være et av de verste. Natten i telt på grensen mellom Marokko og Mauritania kommer nok til å bli husket! En del av deltagerne benyttet anledningen til å tømme lageret av alkohol, siden er offisielt ikke er lov å ta med dette inn i Mauritania.

Overraskende nok ble det en ganske behagelig natt. Opp tidlig dagen etter for å være klare til å kjøre så snart grensen ble åpnet. Vi lånte også doen til «hotellet». Det er nok best å avstå fra å beskrive tilstanden der.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

Older Posts »