Stage 16 Diema-Bamako

Frokost

Mååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååål

Etter en natt med mye bråk fra våre engelske naboer var det opp til briefing kl 0700. For at dagens poeng skulle telle måtte vi være over målstreken innen klokken 15.00. Vi sørget selvfølgelig for å lage litt bråk for våre britiske venner idet vi sto opp. Et lufthorn kan være nyttig til mangt 😉

Froland er blitt drevne på teltmontering

Vi var ferdige med pakking og frokost før briefing, så da vi fikk utdelt race sheet plottet vi inn alle punktene med en gang og satt av gårde mot mål. På briefingen så vi også en oppdatert resultatliste. Fra gårsdagens 20. plass hadde vi rykket nedover til 22. eller noe. Det var alltid mye tull med listene, men med full pott på dagens etappe var 19. plass innen rekkevidde. Vi måtte være i mål innen kl. 1500 for å få uttelling for poengene på dagens ettappe. Med bare 350 km skulle det gå greit.

Viktig å ta bilde av alle postene

De fleste av dagens poster var i umiddelbar nærhet av veien, bortsett fra noen sløyfer ut i terrenget. Vi tok alle poengene på vei inn til Bamako. De siste postene var inne i Bamako, og uten nærmere GPS-posisjon. Med vårt gode kart fra Tracks4Africa fant vi ved litt research ut av de første postene. Rett utenfor Bamako rundet vi også 9 999 kilometer på GPS’en. Etter dette viste den bare en strek.

10 000 kilometer. GPS'en ville ikke telle lenger ...

Vår navigering inn i Bamako var betydelig bedre enn mange av de andre bilene som lå helt oppe i teten. Til slutt endte vi opp på Zoologisk have, på leting etter Dino Park. SMSing hjem til Norge (Pernille) ledet oss i riktig retning. Vi gikk oppå flere av de andre lagene på leting etter to punkter. Til slutt fant vi det (sammen med et italiensk lag), tok bilde og lusket oss ut uten at de andre lagene hadde sett punktet. Siste post!!

Alle leter ...

Inn mot mål hersket det usikkerhet rundt hvor målstreken egentlig befant seg. En oppdatert road book ble sendt ut et par dager før start, men mange var da allerede i transit og hadde ikke fått med seg denne oppdatering. Det hadde ikke vi heller, hvis det ikke hadde vært for at Johanne kom ned til Budapest et par dager etter at vi andre hadde reist fra Oslo. Men, selv om vi visste sånn omtrent hvor mål var, klarte vi å komme oss inn på feil side av målstreken. Vi fikk levert vårt race sheet, kjørt over mål feil vei, snudd og så over på riktig måte. Jeg hoppet opp på taket av bilen og blåste i lufthornet mens Markus fikk æren av å kjøre over mål 🙂 Johanne sto igjen på feil side. Vi rakk fristen, så det kunne se ut til at vi i hvert fall kom oss opp blant topp 20.

Konsert ved målgang

Det var satt igang ett skikkelig show i målområdet. Alt vi ville ha var egentlig litt kaldt drikke og skygge. Etter hvert dukket NB2 og FUG opp også. NB2, som gamle ringerever visste om et greit hotell i utkanten av byen som var billigere og roligere enn det offisielle løpshotellet. Selv om vi hadde bestilt rom der, ble vi med for å ta en titt. Hotellet så greit ut så vi ble der. To rom og basseng etter noen uker med tre stykker i ett telt var skikkelig luksus.

Middag med FUG, Froland og Sørlandsekspressen

Før kveldens fest spiste vi middag med den norske gjengen. Festen ble kort for vår del. Vi var vel tilbake på hotellet innen midnatt. En utrolig deilig følelse. Vi var fremme…

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Reklamer

Read Full Post »

Stage 15 Kayes-Diema

Lokal-tv

Nest siste etappe og vi startet dagen som nummer 20!!!!!

Endelig var vi ferdige med grenseoverganger og lange transportetapper. Dagens etappe var kort, og det var utsikter til litt offroad. Vi startet med et lite race for å rekke ned til den andre campen der dommerbilen befant seg. Før vi kom oss ut av stadion hadde det imidlertid dukket opp en masse folk i kostymer, men munnladningsgeværer og trommer. Det hadde til og med kommet et fotballag som gjerne ville trene på gresset. Vi følte oss rett og slett ikke bra da vi måtte kjøre avgårde når de åpenbart hadde stelt i stand et show for oss. Men, konkurranse er konkurranse og heldigvis kom noen av touring-deltakerne for å se på showet.

Fotballtrening

Vi freste ned til briefingen og gav arrangørene en leksjon i folkeskikk (ref. showet på fotballbanen). Dagens etappe var på knappe 300 km, og det var utsikter til en tidlig kveld. Fokuset var kun på plukke poeng fra nå av. Et av poengene var å finne skredderen i en liten landsby på veien, for å finne ut i hvilket land symaskinen hans var laget. Da vi kom frem til landsbyen var det allerede et par andre lag der, men ingen som kunne fransk. Vi hadde selvfølgelig slått opp «skredder» i ordboken og kunne triumferende spørre etter vedkommende. Det viste seg imidlertid at skredderen hadde forlatt landbyen for flere måneder siden. Selvfølgelig hadde han også tatt med seg symaskinen sin, så det var ingen som fikk det poenget. I løpet av dagen hadde det vært mange deltagere innom denne landsbyen og mange gaver var blitt utdelt. Vi fikk lagt igjen litt vi også, blant annet øyedråper til en eldre mann med øyeproblemer. Våre franskkunnskaper (av varierende nivå) kom godt med her da mange av de andre lagene hadde vært rause med reiseapotekene sine. Johanne måtte forklare hvilke piller som hjalp for hva.

To ungarere som ikke finner skredderen

Vi plukket samtlige poeng på etappen (bortsett fra skredderen, som ble strøket) og rakk til og med tidsfristen med ett minutt til gode! I Diema ventet Pam, La femme anglaise. Vi hadde med en pappeske full av bærbare datamaskiner som vi donerte bort til skolen som Pam driver. Sammen med maskinene gav vi også bort alt vi hadde tatt med av skrivebøker, tusjer og leker. Alle gavene ble satt stor pris på. Kveldens camp var inne på skolens område. Selvfølgelig uten fasiliteter av noe slag, så vi dro opp i «byen» en tur for å få oss litt mat.

Village ventures

Johanne bestiller mat

Et av de bedre måltidene på turen 🙂

Vi endte på en slags restaurant – et hull i veggen langs den støvete hovedgaten. Ikke akkurat et sted vi hadde gått på hvis det hadde vært i Europa, men siden vi hadde investert i koleravaksine mente vi at den måtte testes. Maten viste seg å være ganske god, selv om kjøttinnholdet varierte mellom lever, ører og andre deler av en ku. Vi fant etter hvert resten av den norske delegasjonen på en bar hvor vi inntok en kald øl. Stedet var noget suspekt, og vi ante vel at det foregikk et eller annet snusk på bakrommet. Men ølet var kaldt og stolene gode.

Tre av de norske lagene samlet på bar

Vi satt opp teltene i campen sammen med de andre norske lagene, men kom på at det kanskje kunne ha vært greit med noen øl til kveldens fest. Helge fra FUG og jeg dro tilbake til baren, men der hadde noen ungarere allerede tømt varebeholdningen. Det ble pekt i en annen retning hvor det var mulig å kjøpe øl og vi dro videre. Etter å ha spurt mange en del folk om veien var vi like forvirret som da vi startet. Alle pekte i forskjellige retninger. Etter en del kjøring frem og tilbake fant vi en bølgeblikkrønne med Flag-reklame (det beste ølet i Mali). Dette stedet var om mulig mer suspekt enn det forrige, og det ingen tvil om at det var et horehus. Dette var grunnen til at ingen ville vise oss veien. Det var bare horehusene som solgte øl!! Uansett fikk vi med oss det vi skulle ha tilbake til de andre.

Deler av Camp Norway

Lokale tilskuere

Det ble en bra kveld, men siden vi skulle konkurrere dagen etter prøvde vi oss på en tidlig kveld. Det ble ikke så lett, da den engelse campen ved siden av ikke gav seg med festingen før ved firetiden.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

Stage 14 Nikolo Koba-Kayes

Morgen ved floden

Siste dag i Senegal og første dag i Mali. Det betyr nok en grenseovergang, og mye venting.

Briefingen i dag skulle ha vært kl 0700, men ble flyttet til 0900. Dagens etappe var relativt kort, ca 300 km. Vi var klare til å kjøre før briefingen begynte, og hadde stilt opp bilen foran porten ut av campen for å være sikre på å ikke måtte vente. En skjelden anledning til å spise en sivilsert frokost bød seg, og vi inntok kaffe og baguetter med syltetøy i flotte omgivelser smmen med gutta i NB2.

Etter briefing slapp de første bilene i raceklassen ut og vi var med. Vi kjørte samme vei ut som vi kom inn dagen før. Vi fikk etter hvert NB2 bak oss, og slapp de forbi så de kunne komme seg ut på veien for å plukke poeng. Vi kjørte ganske sakte for om mulig å kunne ta bilder av ville dyr. Da vi innså at det ikke var et eneste dyr i hele nasjonalparken gikk gassen i bånn og det varte ikke lenge før vi hadde tatt igjen de ande bilene. Morgenens dusj var helt bortkastet etter to minutter i støvet fra de andre bilene.

Litt støv

Poengjakten gikk smooth hele dagen, og det gikk ikke lang tid før vi var fremme på grensen til Mali. Å komme seg ut av Senegal gikk overraskende lett, selv om man måtte være oppmerksom for å finne alle stasjonene vi måtte innom. Vi holdt nesten på å kjøre over til Mali uten å ha stemplet bilen ut fra Senegal. Inn i Mali skulle det ta lenger tid…

I flere kilometer inn mot tollposten sto det lastebiler i kø. Det så ut til at de ville stå det i lang tid med det tempoet tollerne oppviste. Vi navigerte oss mellom lastebilene og frem til tollboden. Johanne ble sendt inn med pass og papirer. Da det hadde gått en time ble hun etterlyst, og ved nærmere inspeksjon sto hun fremdeles bakerst i køen. Det viste seg at noen (les ungarere) sto først i køen og tok i mot passene fra alle de andre bilene (les ungarske bilene). Etter ytterligere noen timer var det slutt på Johannes tålmodighet, og hun dyttet til side ungarerne, trengte seg frem i køen, la papirene på bordet og krevde å få de prosessert med en gang. De stakkars tollerne turte ikke annet enn å adlyde ordre 🙂 Politiet tok også litt tid, men det var ikke snakk om å betale noen bestikkelser, bare ineffektivt byråkrati.

Termittue

Ikke langt etter grensen kom vi til Kayes, dagens endestasjon. Kayes er en ganske stor by som strekker seg over et svært område. Opplegget fra arrangørens siden var at vi skulle ligge et stykke utenfor byen, på et slags jorde. Via diverse kanaler ble vi imidlertid bedt om å kjøre til byens fotballstadion, da borgermesteren mente det ikke var trygt for oss å ligge der vi hadde tenkt. Etter litt frihåndsnavigering kom vi da frem til fotballarenaen, men der var det ikke mer enn ca 10 andre biler. Vi vurderte en stund å kjøre ned til den offisielle campen, men synet av gress og utsikter til dusj bidro til at vi ble liggende. Vi hadde omtrent to væpnede vakter per bil; det var jo betryggende. Etter middag sendte vi Johanne på jakt etter øl. Det skulle vise seg å ikke være så lett i et muslimsk land. Etter at hun hadde vært borte en lang stund (i mørket, i et litt lugubert område av byen (som i og for seg virket luguber i sin helhet)) ringte hun og lurte på om vi kunne hente henne med bilen, noen kilometer unna!! Jeg la i vei, men kunne ikke finne henne i det stummende mørket. Etter litt dukket hun opp, og det viste seg at hun hadde måttet gå til en bar langt unna fordi øllageret var stengt. En mann hadde imidlertid fulgt henne dit, og noen hadde til og med fulgt henne tilbake, med en lommelykt. Selv om byen så litt luguber ut var folk veldig hyggelige og hjelpsomme.

Camping på fotballbanen

Natten ble tilbrakt på den før nevnte gressmatten, MED flombelysning. Dusjen og doen ble også benyttet, noe motvillig. Hvis man tenker seg en fellesdusj som ikke har blitt vasket på ca 20 år har man noe i nærheten av dette.

Denne dagen klarte vi alle postene på raceruten. Topp 20 var absolutt innen rekkevidde!!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »