Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Landminer’

Lang kø. Også campingplass.

Kø på grensen til Mauritania

Dagen briefing ble holdt kl 0740, grensen åpnet 0800 og det var bare å stålsette seg for grensekryssing.

Vi sto forholdsvis langt fremme i køen, og hadde lært oss systemet for grensegryssinger: alle personer stemples ut av landet av politiet, og bilen stemples ut at passet til sjåføren. En av deltagerne vi hadde hjulpet litt med kart noen dager før tok med våre pass inn til politiet for å få riktige stempler. Etter hvert begynte det å svirre rykter om at alle måtte møte personlig hos politiet, så vi kom oss av gårde. Ryktet viste seg å ikke stemme, men passene våre var allerede klare, så vi tok de med tilbake til bilen. Vi sto parkert i venstre felt, og like foran oss var det en bensinstasjon. Det var akkurat plass til at vi kunne svinge ut av køen, inn på bensinstasjonen og ut foran hele køen. Få av de andre bilene foran oss var klare til å dra, så vi snek oss frem og var en av de første som ankom tollkontoret, douane. Det var grei skuring å få stemplet bilen ut av Marokko. Det store marerittet var å miste arket vi fikk da vi kom inn i Marokko, men vi hadde klart å passe på det. Hele passeringen tok ikke mer enn en halv time; litt skuffende egentlig. Team FUG og Team Froland kom seg også greit over.

No Mans Land

Da var det bare å begi seg ut i ingenmannsland. Det er opprettet en buffersone på ca 5 km mellom Marokko (Vest-Sahara) og Mauritania. Her er det FN som skal ha kontroll, men i praksis er det et lovløst område hvor bare skurker og banditter holder til. Formaningene fra Andrew (arrangøren) var å holde seg i synlige hjulspor, men ikke dersom det sto en eksplodert bil i enden av de. Vi ventet litt på et par andre biler før vi krysset. Det hadde nok vært en vei der en gang, men nå var det bare hull igjen. Utrolig nok møtte vi flere lastebiler som navigerte seg frem på vei mot Marokko. Det hele forløp ganske udramatisk, og trolig var all skremselen noe overdrevet. Det var til og med en kamelgjeter som gikk rundt der det etter sigende skulle florere av miner.

Vi hadde hørt mange historier om hvor vanskelig kryssingen inn i Mauritania skulle være. Vi hadde etter hvert begynt å skjønne systemet i galskapen. Marcus, som besitter elementære franskkunnskaper ble sendt inn i de forskjellige bodene. Inn til politiet: stempel i passene. Inn til douane, utfylling av skjema (spiller forresten ingen rolle hva man skriver på disse skjemaene), venting, og så stempel og ut igjen i bilen. Ferdig! Skulle det være så lett? Vi hadde bunkret opp med grønn te i Marokko som skulle brukes som bestikkelser på kontrollposter og grenseoverganger. Vi fikk ikke bruk for noe, ikke en gang gebyrer med kvittering.

Vel inne i Mauritania ble vi omringet av menn som skulle selge kontantkort og veksle valuta. Vi hadde igjen en del marokkansk valuta, diram, fordi vi ikke visste hva kursen var da vi tok ut penger i en minibank. For sikkerhets skyld valgte vi å veksle inne på Western Union. Det skulle vise seg å være en dårlig ide. Kursene var mye bedre hos selgerne utenfor. Dag på Team FUG klarte å forhandle seg frem til en ekstremt god kurs hos en av vekslerne, men da vi prøvde oss på det samme var all good will oppbrukt. Vi kjøpte samtidig et mauritansk kontantkort slik at vi kunne motta samtaler hjemmefra uten å ruinere oss.

Bilder av Johanne ligger nå på alle de Mauritanske kremmernes mobiltelefoner. Vi er usikre på om det er bra eller dårlig …

Mauritania står på UDs liste over land man absolutt ikke bør dra til. Så sent som i fjor høst ble tre franske turister kidnappet og halshugget. Det var bare 70 km å kjøre i dag, og vi dro rett til leiren fra grensen. Selvfølgelig gjennom flere politikontroller. Vi kunne med en gang se at Mauritania er et ekstremt fattig land. Det er stor forskjell på Marokko og Mauritania.

Camping med FUG

Kveldens leir var midt ute i skikkelig sandørken. Et utrolig flott område, men vi var omringet av militære vakter. En ring av biler med maskingevær på taket holdt vakt. Det kan by på problemer å gå på toalettet når du er i ørkenen og omringet av en hær. Johanne fant ut at det var best å vente til mørket hadde senket seg. Fire av de norske bilene rottet seg sammen og satte opp camp. Den femte norske bilen, The Final Journey, var igjen i Marokko med girkasseproblemer.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Reklamer

Read Full Post »

I dag var siste etappe i Marokko. Fra leieren i Boujdour kjørte vi over 600 km ned til grensen mot Mauritania. I dette området ligger det fremdeles en del landminer. Dagens råd på briefingen var: “This is not the day for random offroading. Landmines to the left, but the area towards the shore is generally safe.”

Fisk i rundkjøring

Vi la ut i fra campingen i god driv. En av de første postene var å finne en rundkjøring med en fisk. Vi mente å ha sett noen fisker på vei inn til byen kvelden før. Vi kjørte tilbake til der vi kom inn i byen. Like før fiskestatuene så vi at det ikke var noen rundkjøring, men det var ikke mulig å snu uten å kjøre gjennom kontrollposten inn til byen. Det viste seg å være litt vanskelig å forklare hvofor vi plutselig skulle snu, og vi spurte derfor etter en gate i Boujdour og en skole som lå der. Boujdour er ikke akkurat en godt organisert by, og noe kart tror jeg ikke er mulig å oppdrive. Politimannen på kontrollposten viste stor interesse for arket vi hadde med alle koordinatene. Vi ble litt nervøse en stund da han ville ha med Marcus inn i boden der de holdt til. Der inne var det fullt kryssforhør og nervøs stemning. Etter et kvarters tid og mange telefoner viste det seg at politimannen bare ville hjelpe, og gjennom noen kontakter inne i byen hadde han lokalisert gaten vi lette etter. Navnet på gaten var feil skrevet, og politiet skrev riktig navn og tegnet et kart til oss. Vi ga politimennene noen elger og sigaretter og forlot stedet i godt humør. Det ble bestemt at det var slutt på å spørre politimenn om veien.

Skipsvrak i Vest-Sahara

Marcus og Markus ser etter dyr i fjæra

Videre på veien mot Mauritania var vi nedom stranden og tok en titt på et par båtvrak. Det ble også en løpetur tilbake på stranden da det viste seg at den ene posten vi skulle finne lå et lite stykke lenger fra veien enn vi trodde. Marcus tok bena fatt og løp for å komme foran et annet lag som var på vei opp da han løp ned. Det ble dessverre bare uavgjort.

Ved Tropic of Cancer

På vei sydover passerte vi Tropic of Cancer. Dette er lengdegraden som markerer den nordlige grensen av tropebeltet. Langs veien er det satt opp et skilt som et et populært fotoobjekt blant overlanders. Vi mått selvfølgelig ut av bilen og ta biler. Vi satt også igjen en elg og signerte skiltet.

Team Oljeskiftexpressen was here!

Veien ned til Mauritania var øde og forlatt, få hus og steinørken. Et stykke før grensen ligger den siste bensinstasjonen med billig bensin. Det inntok vi et heller begredelig måltid, og fortet oss videre til grensen.

Vi kom frem litt etter klokken åtte, og da var det selvfølgelig stengt. En del biler hadde kommet foran oss, og vi følte oss langt bak i køen. Det var et slags hotell der, men til og med å sove i bilen var å foretrekke fremfor å ta inn der. Etter hvert kom det mange flere biler, og køen vokste og vokste. Det ble etter hvert til at alle bare slo opp teltene på veien, mellom bilene. Grensekryssinger er generelt lite trivelige steder, men dette stedet må være et av de verste. Natten i telt på grensen mellom Marokko og Mauritania kommer nok til å bli husket! En del av deltagerne benyttet anledningen til å tømme lageret av alkohol, siden er offisielt ikke er lov å ta med dette inn i Mauritania.

Overraskende nok ble det en ganske behagelig natt. Opp tidlig dagen etter for å være klare til å kjøre så snart grensen ble åpnet. Vi lånte også doen til «hotellet». Det er nok best å avstå fra å beskrive tilstanden der.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »