Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Kald dusj’

Lokal-tv

Nest siste etappe og vi startet dagen som nummer 20!!!!!

Endelig var vi ferdige med grenseoverganger og lange transportetapper. Dagens etappe var kort, og det var utsikter til litt offroad. Vi startet med et lite race for å rekke ned til den andre campen der dommerbilen befant seg. Før vi kom oss ut av stadion hadde det imidlertid dukket opp en masse folk i kostymer, men munnladningsgeværer og trommer. Det hadde til og med kommet et fotballag som gjerne ville trene på gresset. Vi følte oss rett og slett ikke bra da vi måtte kjøre avgårde når de åpenbart hadde stelt i stand et show for oss. Men, konkurranse er konkurranse og heldigvis kom noen av touring-deltakerne for å se på showet.

Fotballtrening

Vi freste ned til briefingen og gav arrangørene en leksjon i folkeskikk (ref. showet på fotballbanen). Dagens etappe var på knappe 300 km, og det var utsikter til en tidlig kveld. Fokuset var kun på plukke poeng fra nå av. Et av poengene var å finne skredderen i en liten landsby på veien, for å finne ut i hvilket land symaskinen hans var laget. Da vi kom frem til landsbyen var det allerede et par andre lag der, men ingen som kunne fransk. Vi hadde selvfølgelig slått opp «skredder» i ordboken og kunne triumferende spørre etter vedkommende. Det viste seg imidlertid at skredderen hadde forlatt landbyen for flere måneder siden. Selvfølgelig hadde han også tatt med seg symaskinen sin, så det var ingen som fikk det poenget. I løpet av dagen hadde det vært mange deltagere innom denne landsbyen og mange gaver var blitt utdelt. Vi fikk lagt igjen litt vi også, blant annet øyedråper til en eldre mann med øyeproblemer. Våre franskkunnskaper (av varierende nivå) kom godt med her da mange av de andre lagene hadde vært rause med reiseapotekene sine. Johanne måtte forklare hvilke piller som hjalp for hva.

To ungarere som ikke finner skredderen

Vi plukket samtlige poeng på etappen (bortsett fra skredderen, som ble strøket) og rakk til og med tidsfristen med ett minutt til gode! I Diema ventet Pam, La femme anglaise. Vi hadde med en pappeske full av bærbare datamaskiner som vi donerte bort til skolen som Pam driver. Sammen med maskinene gav vi også bort alt vi hadde tatt med av skrivebøker, tusjer og leker. Alle gavene ble satt stor pris på. Kveldens camp var inne på skolens område. Selvfølgelig uten fasiliteter av noe slag, så vi dro opp i «byen» en tur for å få oss litt mat.

Village ventures

Johanne bestiller mat

Et av de bedre måltidene på turen 🙂

Vi endte på en slags restaurant – et hull i veggen langs den støvete hovedgaten. Ikke akkurat et sted vi hadde gått på hvis det hadde vært i Europa, men siden vi hadde investert i koleravaksine mente vi at den måtte testes. Maten viste seg å være ganske god, selv om kjøttinnholdet varierte mellom lever, ører og andre deler av en ku. Vi fant etter hvert resten av den norske delegasjonen på en bar hvor vi inntok en kald øl. Stedet var noget suspekt, og vi ante vel at det foregikk et eller annet snusk på bakrommet. Men ølet var kaldt og stolene gode.

Tre av de norske lagene samlet på bar

Vi satt opp teltene i campen sammen med de andre norske lagene, men kom på at det kanskje kunne ha vært greit med noen øl til kveldens fest. Helge fra FUG og jeg dro tilbake til baren, men der hadde noen ungarere allerede tømt varebeholdningen. Det ble pekt i en annen retning hvor det var mulig å kjøpe øl og vi dro videre. Etter å ha spurt mange en del folk om veien var vi like forvirret som da vi startet. Alle pekte i forskjellige retninger. Etter en del kjøring frem og tilbake fant vi en bølgeblikkrønne med Flag-reklame (det beste ølet i Mali). Dette stedet var om mulig mer suspekt enn det forrige, og det ingen tvil om at det var et horehus. Dette var grunnen til at ingen ville vise oss veien. Det var bare horehusene som solgte øl!! Uansett fikk vi med oss det vi skulle ha tilbake til de andre.

Deler av Camp Norway

Lokale tilskuere

Det ble en bra kveld, men siden vi skulle konkurrere dagen etter prøvde vi oss på en tidlig kveld. Det ble ikke så lett, da den engelse campen ved siden av ikke gav seg med festingen før ved firetiden.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Reklamer

Read Full Post »

Hvor mange dempere har bilen? En av dagens første poster.

Dagens etappe var ganske lang, og i tillegg inkluderte den en grenseovergang (som alltid tar lang tid, selv om alt skulle gå knirkefritt). Briefing i den offisielle campen var klokken 5!

Siden vi hadde lagt oss inn på hotell måtte vi opp klokken 4, og så kjøre ned og hente race sheet, før vi la i vei mot Dakar. Det er i og for seg ikke så langt fra Nouakchott ned til grensen mot Senegal, men den nærmeste grenseovergangen i Rosso er beryktet for å være vanskelig. Man må ta en ferge over Senegal-elven, og denne kan plutselig finne på å ikke gå, eller så koster det plutselig avsindige summer å krysse. Like før man kommer inn i Rosso går det en jordvei vestover, langs elven ut til en annen grenseovergang, Diama. Det var ca 100 km på en skikkelig dårlig jordvei. Som regel var det ingen som kjørte på den faktiske veien, men krysset frem og tilbake på hver side, alt etter hvor det var best.

Froland har mistet en demper til ...

Vi plukket en del poeng langs veien mot grensen, men fordi vi hoppet over et par av de første, var vi ganske tidlig fremme på grensen. Ut av Mauritania gikk det greit, bortsett fra at vi en liten stund trodde vi hadde mistet importdokumentet for bilen. Vi krysset elven på en bro, betalte den offisielle avgiften (fikk til og med kvittering) og parkerte på senegalsk side. Det var nesten ikke kø og alt så lyst ut for en tidlig kveld for en gangs skyld. Men nei…

FUG venter på tollen

Da passene våre var ferdig stemplet hos politiet, var det plutselig full stopp. Fordi det hadde kommet så mange biler måtte de selvfølgelig ha litt penger. Først var det snakk om € 40 for vår bil. Plutselig var det ingen som snakket verken engelsk eller fransk. En ungarsk dame prøvde seg med en tskjorte, men da ble de bare sure. Etter lange forhandlinger sank prisen til € 15, og vi betalte gladelig. Så var det over til tollkontoret. Her skjedde det absolutt ingen ting, og det gikk rykter om at ingen biler ville slippe inn. Vi hadde ikke carnet de passage (som egentlig er obligatorisk i Senegal) men en avtale med turistministeriet gjorde at vi skulle slippe det. Tollerne mente at det ikke spilte noen rolle, for tollministeriet var mektigere, så da så. For å gjøre en lang historie kort: vi betalte € 15 her også etter å ha ventet i ca 3 timer.

Markus tar en hvil mens vi venter.

Da vi endelig kunne kjøre igjen tok vi av fra hovedveien inn på en morsom liten vei med sanddekke. En sløyfe utenom hovedveien tok oss gjennom flere poster. Vi tok flere slike sløyfer ute i bushen, og det var mye vanskelig navigering. Plutselig, etter å ha presset oss gjennom en smal passasje hvor det knapt var plass til et esel, sto vi ute på jordet til en tomatbonde. Han tok det med et smil. Vi gav ham en solcellelampe, fikk noen skrukkete tomater, før han gikk foran bilen og viste vei tilbake til den egentlige jordveien vi skulle ha vært på. En norsk bonde ville vel ha skutt oss på flekken!

En hyggelig tomatbonde

Da vi nærmet oss Dakar, eller Lac Rose (som ligger nord for Dakar) hadde det blitt mørkt. I en liten by var det plutselig full stopp i trafikken. Johanne snek seg frem i køen, på siden av veien, og Markus hoppet ut av bilen for å se hva som hadde skjedd. Det viste seg at det var noen opptøyer lenger frem. Ingen biler kunne passere. Det hadde begynt å bli sent, og vi var klare for å komme oss inn på campingplassen. Vi spurte noen lokale om det var andre veier mot Lac Rose. Det viste seg at det var det; en humpete jordvei i stummende mørke. Vi hang oss på en annen bil som visst nok skulle i samme retning. Plutselig stoppet den andre bilen, og vi følte oss litt lost, så vi stoppet vi også. Det viste seg at de hadde stoppet for å kjøpe vann, noe de ikke hadde der vi hadde stoppet (og det var ikke så rart for vi var midt ute i ingen steder). Vi gav de en flaske vann, og passet på at det var en som var uåpnet. Det hadde vi ikke behøvd å tenke på, for det de skulle bruke vannet til var å vaske av frontruten! I alle fall hjalp de oss med å finne veien dit vi skulle. Vi kom til slutt frem til campen, fikk oss en bungalow (takk til NB2) og fikk lempet sakene våre inn. Bungalowen var forøvrig det desidert verste stedet jeg (Marcus) noen gang har sovet.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

Soloppgang på B2Beach

Etter en noe fuktig kveld, sto vi tidlig opp for å rekke å kjøre tilbake langs stranden før det ble flo. Vannet skulle visst nok være på det laveste klokken 0600. Vi var oppe klokken 5 og i bilen en halv time senere. Froland og FUG kjørte sammen med oss tilbake til veien. Det gikk vesentlig lettere enn dagen før når vannet var litt lavere.

Utsikt mot Froland og FUG

Tilbake på asfalten gikk milene til Nouakchott raskt unna. Det var hviledag, og ingen racepoeng, så det var bare å kjøre på.

Etter tre dager i telt, ingen dusj og betydelige mengder støv var det på tide å få vasket både kropp og klær så vi bestemte oss for å ta inn på hotell. Froland kjørte i forveien og skulle reservere rom. Nouakchott er hovedstaden i Mauritania, og en ganske stor by. Likevel var det ikke noe storbypreg over den, bortsett fra et par store hoteller. Det dyreste hotellet var fullt, så vi tok inn på det nest dyreste. Det gjorde også FUG, Froland og NB2. Det var utrolig deilig å endelig ta en dusj, selv om det selvfølgelig ikke var varmt vann. Det var varmt ute, så da spilte det egentlig ingen rolle.

Da det nærmet seg middagstid hadde Helge (fra FUG) klart å grave frem en restaurant som serverte alkohol. Siden dette offisielt ikke er lov, innebar restaurantbesøket en tur inn en skikkelig mørk bakgate, inn en liten dør som ble voktet av en skummel kar. Bak døren åpenbarte det seg en flott restaurant.

Alt i alt en rolig dag med dusj, mat og avslapping.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »