Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘GPS’

Frokost

Mååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååål

Etter en natt med mye bråk fra våre engelske naboer var det opp til briefing kl 0700. For at dagens poeng skulle telle måtte vi være over målstreken innen klokken 15.00. Vi sørget selvfølgelig for å lage litt bråk for våre britiske venner idet vi sto opp. Et lufthorn kan være nyttig til mangt 😉

Froland er blitt drevne på teltmontering

Vi var ferdige med pakking og frokost før briefing, så da vi fikk utdelt race sheet plottet vi inn alle punktene med en gang og satt av gårde mot mål. På briefingen så vi også en oppdatert resultatliste. Fra gårsdagens 20. plass hadde vi rykket nedover til 22. eller noe. Det var alltid mye tull med listene, men med full pott på dagens etappe var 19. plass innen rekkevidde. Vi måtte være i mål innen kl. 1500 for å få uttelling for poengene på dagens ettappe. Med bare 350 km skulle det gå greit.

Viktig å ta bilde av alle postene

De fleste av dagens poster var i umiddelbar nærhet av veien, bortsett fra noen sløyfer ut i terrenget. Vi tok alle poengene på vei inn til Bamako. De siste postene var inne i Bamako, og uten nærmere GPS-posisjon. Med vårt gode kart fra Tracks4Africa fant vi ved litt research ut av de første postene. Rett utenfor Bamako rundet vi også 9 999 kilometer på GPS’en. Etter dette viste den bare en strek.

10 000 kilometer. GPS'en ville ikke telle lenger ...

Vår navigering inn i Bamako var betydelig bedre enn mange av de andre bilene som lå helt oppe i teten. Til slutt endte vi opp på Zoologisk have, på leting etter Dino Park. SMSing hjem til Norge (Pernille) ledet oss i riktig retning. Vi gikk oppå flere av de andre lagene på leting etter to punkter. Til slutt fant vi det (sammen med et italiensk lag), tok bilde og lusket oss ut uten at de andre lagene hadde sett punktet. Siste post!!

Alle leter ...

Inn mot mål hersket det usikkerhet rundt hvor målstreken egentlig befant seg. En oppdatert road book ble sendt ut et par dager før start, men mange var da allerede i transit og hadde ikke fått med seg denne oppdatering. Det hadde ikke vi heller, hvis det ikke hadde vært for at Johanne kom ned til Budapest et par dager etter at vi andre hadde reist fra Oslo. Men, selv om vi visste sånn omtrent hvor mål var, klarte vi å komme oss inn på feil side av målstreken. Vi fikk levert vårt race sheet, kjørt over mål feil vei, snudd og så over på riktig måte. Jeg hoppet opp på taket av bilen og blåste i lufthornet mens Markus fikk æren av å kjøre over mål 🙂 Johanne sto igjen på feil side. Vi rakk fristen, så det kunne se ut til at vi i hvert fall kom oss opp blant topp 20.

Konsert ved målgang

Det var satt igang ett skikkelig show i målområdet. Alt vi ville ha var egentlig litt kaldt drikke og skygge. Etter hvert dukket NB2 og FUG opp også. NB2, som gamle ringerever visste om et greit hotell i utkanten av byen som var billigere og roligere enn det offisielle løpshotellet. Selv om vi hadde bestilt rom der, ble vi med for å ta en titt. Hotellet så greit ut så vi ble der. To rom og basseng etter noen uker med tre stykker i ett telt var skikkelig luksus.

Middag med FUG, Froland og Sørlandsekspressen

Før kveldens fest spiste vi middag med den norske gjengen. Festen ble kort for vår del. Vi var vel tilbake på hotellet innen midnatt. En utrolig deilig følelse. Vi var fremme…

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Reklamer

Read Full Post »

Lokal-tv

Nest siste etappe og vi startet dagen som nummer 20!!!!!

Endelig var vi ferdige med grenseoverganger og lange transportetapper. Dagens etappe var kort, og det var utsikter til litt offroad. Vi startet med et lite race for å rekke ned til den andre campen der dommerbilen befant seg. Før vi kom oss ut av stadion hadde det imidlertid dukket opp en masse folk i kostymer, men munnladningsgeværer og trommer. Det hadde til og med kommet et fotballag som gjerne ville trene på gresset. Vi følte oss rett og slett ikke bra da vi måtte kjøre avgårde når de åpenbart hadde stelt i stand et show for oss. Men, konkurranse er konkurranse og heldigvis kom noen av touring-deltakerne for å se på showet.

Fotballtrening

Vi freste ned til briefingen og gav arrangørene en leksjon i folkeskikk (ref. showet på fotballbanen). Dagens etappe var på knappe 300 km, og det var utsikter til en tidlig kveld. Fokuset var kun på plukke poeng fra nå av. Et av poengene var å finne skredderen i en liten landsby på veien, for å finne ut i hvilket land symaskinen hans var laget. Da vi kom frem til landsbyen var det allerede et par andre lag der, men ingen som kunne fransk. Vi hadde selvfølgelig slått opp «skredder» i ordboken og kunne triumferende spørre etter vedkommende. Det viste seg imidlertid at skredderen hadde forlatt landbyen for flere måneder siden. Selvfølgelig hadde han også tatt med seg symaskinen sin, så det var ingen som fikk det poenget. I løpet av dagen hadde det vært mange deltagere innom denne landsbyen og mange gaver var blitt utdelt. Vi fikk lagt igjen litt vi også, blant annet øyedråper til en eldre mann med øyeproblemer. Våre franskkunnskaper (av varierende nivå) kom godt med her da mange av de andre lagene hadde vært rause med reiseapotekene sine. Johanne måtte forklare hvilke piller som hjalp for hva.

To ungarere som ikke finner skredderen

Vi plukket samtlige poeng på etappen (bortsett fra skredderen, som ble strøket) og rakk til og med tidsfristen med ett minutt til gode! I Diema ventet Pam, La femme anglaise. Vi hadde med en pappeske full av bærbare datamaskiner som vi donerte bort til skolen som Pam driver. Sammen med maskinene gav vi også bort alt vi hadde tatt med av skrivebøker, tusjer og leker. Alle gavene ble satt stor pris på. Kveldens camp var inne på skolens område. Selvfølgelig uten fasiliteter av noe slag, så vi dro opp i «byen» en tur for å få oss litt mat.

Village ventures

Johanne bestiller mat

Et av de bedre måltidene på turen 🙂

Vi endte på en slags restaurant – et hull i veggen langs den støvete hovedgaten. Ikke akkurat et sted vi hadde gått på hvis det hadde vært i Europa, men siden vi hadde investert i koleravaksine mente vi at den måtte testes. Maten viste seg å være ganske god, selv om kjøttinnholdet varierte mellom lever, ører og andre deler av en ku. Vi fant etter hvert resten av den norske delegasjonen på en bar hvor vi inntok en kald øl. Stedet var noget suspekt, og vi ante vel at det foregikk et eller annet snusk på bakrommet. Men ølet var kaldt og stolene gode.

Tre av de norske lagene samlet på bar

Vi satt opp teltene i campen sammen med de andre norske lagene, men kom på at det kanskje kunne ha vært greit med noen øl til kveldens fest. Helge fra FUG og jeg dro tilbake til baren, men der hadde noen ungarere allerede tømt varebeholdningen. Det ble pekt i en annen retning hvor det var mulig å kjøpe øl og vi dro videre. Etter å ha spurt mange en del folk om veien var vi like forvirret som da vi startet. Alle pekte i forskjellige retninger. Etter en del kjøring frem og tilbake fant vi en bølgeblikkrønne med Flag-reklame (det beste ølet i Mali). Dette stedet var om mulig mer suspekt enn det forrige, og det ingen tvil om at det var et horehus. Dette var grunnen til at ingen ville vise oss veien. Det var bare horehusene som solgte øl!! Uansett fikk vi med oss det vi skulle ha tilbake til de andre.

Deler av Camp Norway

Lokale tilskuere

Det ble en bra kveld, men siden vi skulle konkurrere dagen etter prøvde vi oss på en tidlig kveld. Det ble ikke så lett, da den engelse campen ved siden av ikke gav seg med festingen før ved firetiden.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

Morgen ved floden

Siste dag i Senegal og første dag i Mali. Det betyr nok en grenseovergang, og mye venting.

Briefingen i dag skulle ha vært kl 0700, men ble flyttet til 0900. Dagens etappe var relativt kort, ca 300 km. Vi var klare til å kjøre før briefingen begynte, og hadde stilt opp bilen foran porten ut av campen for å være sikre på å ikke måtte vente. En skjelden anledning til å spise en sivilsert frokost bød seg, og vi inntok kaffe og baguetter med syltetøy i flotte omgivelser smmen med gutta i NB2.

Etter briefing slapp de første bilene i raceklassen ut og vi var med. Vi kjørte samme vei ut som vi kom inn dagen før. Vi fikk etter hvert NB2 bak oss, og slapp de forbi så de kunne komme seg ut på veien for å plukke poeng. Vi kjørte ganske sakte for om mulig å kunne ta bilder av ville dyr. Da vi innså at det ikke var et eneste dyr i hele nasjonalparken gikk gassen i bånn og det varte ikke lenge før vi hadde tatt igjen de ande bilene. Morgenens dusj var helt bortkastet etter to minutter i støvet fra de andre bilene.

Litt støv

Poengjakten gikk smooth hele dagen, og det gikk ikke lang tid før vi var fremme på grensen til Mali. Å komme seg ut av Senegal gikk overraskende lett, selv om man måtte være oppmerksom for å finne alle stasjonene vi måtte innom. Vi holdt nesten på å kjøre over til Mali uten å ha stemplet bilen ut fra Senegal. Inn i Mali skulle det ta lenger tid…

I flere kilometer inn mot tollposten sto det lastebiler i kø. Det så ut til at de ville stå det i lang tid med det tempoet tollerne oppviste. Vi navigerte oss mellom lastebilene og frem til tollboden. Johanne ble sendt inn med pass og papirer. Da det hadde gått en time ble hun etterlyst, og ved nærmere inspeksjon sto hun fremdeles bakerst i køen. Det viste seg at noen (les ungarere) sto først i køen og tok i mot passene fra alle de andre bilene (les ungarske bilene). Etter ytterligere noen timer var det slutt på Johannes tålmodighet, og hun dyttet til side ungarerne, trengte seg frem i køen, la papirene på bordet og krevde å få de prosessert med en gang. De stakkars tollerne turte ikke annet enn å adlyde ordre 🙂 Politiet tok også litt tid, men det var ikke snakk om å betale noen bestikkelser, bare ineffektivt byråkrati.

Termittue

Ikke langt etter grensen kom vi til Kayes, dagens endestasjon. Kayes er en ganske stor by som strekker seg over et svært område. Opplegget fra arrangørens siden var at vi skulle ligge et stykke utenfor byen, på et slags jorde. Via diverse kanaler ble vi imidlertid bedt om å kjøre til byens fotballstadion, da borgermesteren mente det ikke var trygt for oss å ligge der vi hadde tenkt. Etter litt frihåndsnavigering kom vi da frem til fotballarenaen, men der var det ikke mer enn ca 10 andre biler. Vi vurderte en stund å kjøre ned til den offisielle campen, men synet av gress og utsikter til dusj bidro til at vi ble liggende. Vi hadde omtrent to væpnede vakter per bil; det var jo betryggende. Etter middag sendte vi Johanne på jakt etter øl. Det skulle vise seg å ikke være så lett i et muslimsk land. Etter at hun hadde vært borte en lang stund (i mørket, i et litt lugubert område av byen (som i og for seg virket luguber i sin helhet)) ringte hun og lurte på om vi kunne hente henne med bilen, noen kilometer unna!! Jeg la i vei, men kunne ikke finne henne i det stummende mørket. Etter litt dukket hun opp, og det viste seg at hun hadde måttet gå til en bar langt unna fordi øllageret var stengt. En mann hadde imidlertid fulgt henne dit, og noen hadde til og med fulgt henne tilbake, med en lommelykt. Selv om byen så litt luguber ut var folk veldig hyggelige og hjelpsomme.

Camping på fotballbanen

Natten ble tilbrakt på den før nevnte gressmatten, MED flombelysning. Dusjen og doen ble også benyttet, noe motvillig. Hvis man tenker seg en fellesdusj som ikke har blitt vasket på ca 20 år har man noe i nærheten av dette.

Denne dagen klarte vi alle postene på raceruten. Topp 20 var absolutt innen rekkevidde!!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

Hvor mange dempere har bilen? En av dagens første poster.

Dagens etappe var ganske lang, og i tillegg inkluderte den en grenseovergang (som alltid tar lang tid, selv om alt skulle gå knirkefritt). Briefing i den offisielle campen var klokken 5!

Siden vi hadde lagt oss inn på hotell måtte vi opp klokken 4, og så kjøre ned og hente race sheet, før vi la i vei mot Dakar. Det er i og for seg ikke så langt fra Nouakchott ned til grensen mot Senegal, men den nærmeste grenseovergangen i Rosso er beryktet for å være vanskelig. Man må ta en ferge over Senegal-elven, og denne kan plutselig finne på å ikke gå, eller så koster det plutselig avsindige summer å krysse. Like før man kommer inn i Rosso går det en jordvei vestover, langs elven ut til en annen grenseovergang, Diama. Det var ca 100 km på en skikkelig dårlig jordvei. Som regel var det ingen som kjørte på den faktiske veien, men krysset frem og tilbake på hver side, alt etter hvor det var best.

Froland har mistet en demper til ...

Vi plukket en del poeng langs veien mot grensen, men fordi vi hoppet over et par av de første, var vi ganske tidlig fremme på grensen. Ut av Mauritania gikk det greit, bortsett fra at vi en liten stund trodde vi hadde mistet importdokumentet for bilen. Vi krysset elven på en bro, betalte den offisielle avgiften (fikk til og med kvittering) og parkerte på senegalsk side. Det var nesten ikke kø og alt så lyst ut for en tidlig kveld for en gangs skyld. Men nei…

FUG venter på tollen

Da passene våre var ferdig stemplet hos politiet, var det plutselig full stopp. Fordi det hadde kommet så mange biler måtte de selvfølgelig ha litt penger. Først var det snakk om € 40 for vår bil. Plutselig var det ingen som snakket verken engelsk eller fransk. En ungarsk dame prøvde seg med en tskjorte, men da ble de bare sure. Etter lange forhandlinger sank prisen til € 15, og vi betalte gladelig. Så var det over til tollkontoret. Her skjedde det absolutt ingen ting, og det gikk rykter om at ingen biler ville slippe inn. Vi hadde ikke carnet de passage (som egentlig er obligatorisk i Senegal) men en avtale med turistministeriet gjorde at vi skulle slippe det. Tollerne mente at det ikke spilte noen rolle, for tollministeriet var mektigere, så da så. For å gjøre en lang historie kort: vi betalte € 15 her også etter å ha ventet i ca 3 timer.

Markus tar en hvil mens vi venter.

Da vi endelig kunne kjøre igjen tok vi av fra hovedveien inn på en morsom liten vei med sanddekke. En sløyfe utenom hovedveien tok oss gjennom flere poster. Vi tok flere slike sløyfer ute i bushen, og det var mye vanskelig navigering. Plutselig, etter å ha presset oss gjennom en smal passasje hvor det knapt var plass til et esel, sto vi ute på jordet til en tomatbonde. Han tok det med et smil. Vi gav ham en solcellelampe, fikk noen skrukkete tomater, før han gikk foran bilen og viste vei tilbake til den egentlige jordveien vi skulle ha vært på. En norsk bonde ville vel ha skutt oss på flekken!

En hyggelig tomatbonde

Da vi nærmet oss Dakar, eller Lac Rose (som ligger nord for Dakar) hadde det blitt mørkt. I en liten by var det plutselig full stopp i trafikken. Johanne snek seg frem i køen, på siden av veien, og Markus hoppet ut av bilen for å se hva som hadde skjedd. Det viste seg at det var noen opptøyer lenger frem. Ingen biler kunne passere. Det hadde begynt å bli sent, og vi var klare for å komme oss inn på campingplassen. Vi spurte noen lokale om det var andre veier mot Lac Rose. Det viste seg at det var det; en humpete jordvei i stummende mørke. Vi hang oss på en annen bil som visst nok skulle i samme retning. Plutselig stoppet den andre bilen, og vi følte oss litt lost, så vi stoppet vi også. Det viste seg at de hadde stoppet for å kjøpe vann, noe de ikke hadde der vi hadde stoppet (og det var ikke så rart for vi var midt ute i ingen steder). Vi gav de en flaske vann, og passet på at det var en som var uåpnet. Det hadde vi ikke behøvd å tenke på, for det de skulle bruke vannet til var å vaske av frontruten! I alle fall hjalp de oss med å finne veien dit vi skulle. Vi kom til slutt frem til campen, fikk oss en bungalow (takk til NB2) og fikk lempet sakene våre inn. Bungalowen var forøvrig det desidert verste stedet jeg (Marcus) noen gang har sovet.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

I dag var siste etappe i Marokko. Fra leieren i Boujdour kjørte vi over 600 km ned til grensen mot Mauritania. I dette området ligger det fremdeles en del landminer. Dagens råd på briefingen var: “This is not the day for random offroading. Landmines to the left, but the area towards the shore is generally safe.”

Fisk i rundkjøring

Vi la ut i fra campingen i god driv. En av de første postene var å finne en rundkjøring med en fisk. Vi mente å ha sett noen fisker på vei inn til byen kvelden før. Vi kjørte tilbake til der vi kom inn i byen. Like før fiskestatuene så vi at det ikke var noen rundkjøring, men det var ikke mulig å snu uten å kjøre gjennom kontrollposten inn til byen. Det viste seg å være litt vanskelig å forklare hvofor vi plutselig skulle snu, og vi spurte derfor etter en gate i Boujdour og en skole som lå der. Boujdour er ikke akkurat en godt organisert by, og noe kart tror jeg ikke er mulig å oppdrive. Politimannen på kontrollposten viste stor interesse for arket vi hadde med alle koordinatene. Vi ble litt nervøse en stund da han ville ha med Marcus inn i boden der de holdt til. Der inne var det fullt kryssforhør og nervøs stemning. Etter et kvarters tid og mange telefoner viste det seg at politimannen bare ville hjelpe, og gjennom noen kontakter inne i byen hadde han lokalisert gaten vi lette etter. Navnet på gaten var feil skrevet, og politiet skrev riktig navn og tegnet et kart til oss. Vi ga politimennene noen elger og sigaretter og forlot stedet i godt humør. Det ble bestemt at det var slutt på å spørre politimenn om veien.

Skipsvrak i Vest-Sahara

Marcus og Markus ser etter dyr i fjæra

Videre på veien mot Mauritania var vi nedom stranden og tok en titt på et par båtvrak. Det ble også en løpetur tilbake på stranden da det viste seg at den ene posten vi skulle finne lå et lite stykke lenger fra veien enn vi trodde. Marcus tok bena fatt og løp for å komme foran et annet lag som var på vei opp da han løp ned. Det ble dessverre bare uavgjort.

Ved Tropic of Cancer

På vei sydover passerte vi Tropic of Cancer. Dette er lengdegraden som markerer den nordlige grensen av tropebeltet. Langs veien er det satt opp et skilt som et et populært fotoobjekt blant overlanders. Vi mått selvfølgelig ut av bilen og ta biler. Vi satt også igjen en elg og signerte skiltet.

Team Oljeskiftexpressen was here!

Veien ned til Mauritania var øde og forlatt, få hus og steinørken. Et stykke før grensen ligger den siste bensinstasjonen med billig bensin. Det inntok vi et heller begredelig måltid, og fortet oss videre til grensen.

Vi kom frem litt etter klokken åtte, og da var det selvfølgelig stengt. En del biler hadde kommet foran oss, og vi følte oss langt bak i køen. Det var et slags hotell der, men til og med å sove i bilen var å foretrekke fremfor å ta inn der. Etter hvert kom det mange flere biler, og køen vokste og vokste. Det ble etter hvert til at alle bare slo opp teltene på veien, mellom bilene. Grensekryssinger er generelt lite trivelige steder, men dette stedet må være et av de verste. Natten i telt på grensen mellom Marokko og Mauritania kommer nok til å bli husket! En del av deltagerne benyttet anledningen til å tømme lageret av alkohol, siden er offisielt ikke er lov å ta med dette inn i Mauritania.

Overraskende nok ble det en ganske behagelig natt. Opp tidlig dagen etter for å være klare til å kjøre så snart grensen ble åpnet. Vi lånte også doen til «hotellet». Det er nok best å avstå fra å beskrive tilstanden der.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

Videre over atlasfjellene.

Dagens briefing og utdeling av race sheet fant sted klokken 7. Vi plottet inn alle koordinatene på PCen og planla dagens rute. Ut i fra campen var vi en av de første på dagens første punkt. Punktet lå opp i en fjellsiden, og det var ikke mulig å komme frem med bilen. Marcus tok med seg GPS og kamera og løp opp fjellsiden. Det virret et par ungarere og polakker frem og tilbake rundt punktet, som skulle være en malt bokstav. Marcus fant det først, tok bilde og løp tilbake til bilen. Vi har definitivt ikke den raskeste bilen, men løper nok fra samtlige av motstanderne.

Det ble en elvekryssing i dag også, men ikke like spektakulær som gårsdagens. Vi brukte mye tid på å finne punkter, og kom sent opp i det som var igjen av Atlasfjellene. På veien ble vi i en av de sedvanlige politikontrollene bedt om å gi “gaver”. Vi kom unna med en pakke sigaretter, selv det vakte misnøye at de var kjøpt i Marokko.

Vi klarte også å finne en Toyotaforhandler i Fez, med hjelpsomme medarbeidere (i motsetning til i Alicante). Sjefen ble med ut for å se på servoen, men konstaterte at de ikke hadde pumpe på lager. Vi kuttet reima for å spare pumpen, men det førte til at vi mistet absolutt alt av servokraft. Ny reim ble satt på og det viste seg at lekkasjen var kontrollerbar. Vi fyller olje hver dag, men har i hvert fall servo.

Den siste biten inn til dagens camp, Fort Bou Jerif var av det tekniske slaget. 10 km med heftig off road i mørket.

Da vi fikk satt opp teltet og benket oss i campingens restaurant, ble vi til vår store skuffelse fortalt at de hadde stengt kjøkkenet. Johannes overtalelsesevner ble utnyttet og vi fikk til slutt en omelett, da det eneste de hadde var egg. Noe rart var det derfor at de sultne sjelene som kom etter oss ble fortalt at de kun hadde kylling!!

Read Full Post »

I dag har ruten gått over deler av Atlasfjellene. Vi begynte dagen med å ta noen av konkurransepunktene og fulgte en annen rute resten dagen. Det skulle vise seg å føre til en lang dag i fjellene.

Første del av dagen, men poengjakt ledet oss over små fjellveier hvor det knapt hadde vært noe kjøretøy før. Plutselig sto vi på toppen av en bratt skrent, men en stor elv mellom oss og andre siden. Heldigvis var det neon biler som hadde krysset før oss. Vi plukket opp en av de andre deltagerene som gjerne ville sitte på taket og filme mens vi krysset elven. Markus klemte gassen i bånn og fikk oss over elven i god behold. Vi ble igjen på andre siden en stund for å filme litt. Det var litt av et syn å se bilene fosse over.

Siste halvdel tenkte vi at vi skulle kjøre litt rolig touring slik at vi kom tidligere frem. Det ble med tanken. Vi hadde tenkt å se på en foss inne i fjellene på vei sørover. Fossen var fin den, men veien videre over fjellet var ikke så fin. Det hadde tydelig vis vært en kraftig regnvær som hadde tatt med seg store deler av veien, så vi kjørt over 200 km i en veiarbeidssone. Det ble etter hvert mørkt, og godt var det. Med flere hundre meters fall ved siden av oss, og uten noen form for rekkverk bar det opp og ned, opp og ned gjennom Atlasfjellene. Vi lå en lang stund på ca 2000 meters høyde før vi kom til campen på ca 1400 meter. Vi brukte vel omtrent seks timer på 200 km.

Kveldens camp var på filmsettet til Wes Cravens film “The Hills have eyes” fra 1977. Et skikkelig skummelt sted. Vi var ikke fremme før ellevetiden, og rakk ikke stort mer enn å spise og sette opp teltet før vi la oss. Det var en ganske surrealistisk opplevelse å telte midt ute i en stenørken ved siden av et gammelt filmsett.

Read Full Post »

Older Posts »