Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Geocaching’

Morgen ved floden

Siste dag i Senegal og første dag i Mali. Det betyr nok en grenseovergang, og mye venting.

Briefingen i dag skulle ha vært kl 0700, men ble flyttet til 0900. Dagens etappe var relativt kort, ca 300 km. Vi var klare til å kjøre før briefingen begynte, og hadde stilt opp bilen foran porten ut av campen for å være sikre på å ikke måtte vente. En skjelden anledning til å spise en sivilsert frokost bød seg, og vi inntok kaffe og baguetter med syltetøy i flotte omgivelser smmen med gutta i NB2.

Etter briefing slapp de første bilene i raceklassen ut og vi var med. Vi kjørte samme vei ut som vi kom inn dagen før. Vi fikk etter hvert NB2 bak oss, og slapp de forbi så de kunne komme seg ut på veien for å plukke poeng. Vi kjørte ganske sakte for om mulig å kunne ta bilder av ville dyr. Da vi innså at det ikke var et eneste dyr i hele nasjonalparken gikk gassen i bånn og det varte ikke lenge før vi hadde tatt igjen de ande bilene. Morgenens dusj var helt bortkastet etter to minutter i støvet fra de andre bilene.

Litt støv

Poengjakten gikk smooth hele dagen, og det gikk ikke lang tid før vi var fremme på grensen til Mali. Å komme seg ut av Senegal gikk overraskende lett, selv om man måtte være oppmerksom for å finne alle stasjonene vi måtte innom. Vi holdt nesten på å kjøre over til Mali uten å ha stemplet bilen ut fra Senegal. Inn i Mali skulle det ta lenger tid…

I flere kilometer inn mot tollposten sto det lastebiler i kø. Det så ut til at de ville stå det i lang tid med det tempoet tollerne oppviste. Vi navigerte oss mellom lastebilene og frem til tollboden. Johanne ble sendt inn med pass og papirer. Da det hadde gått en time ble hun etterlyst, og ved nærmere inspeksjon sto hun fremdeles bakerst i køen. Det viste seg at noen (les ungarere) sto først i køen og tok i mot passene fra alle de andre bilene (les ungarske bilene). Etter ytterligere noen timer var det slutt på Johannes tålmodighet, og hun dyttet til side ungarerne, trengte seg frem i køen, la papirene på bordet og krevde å få de prosessert med en gang. De stakkars tollerne turte ikke annet enn å adlyde ordre 🙂 Politiet tok også litt tid, men det var ikke snakk om å betale noen bestikkelser, bare ineffektivt byråkrati.

Termittue

Ikke langt etter grensen kom vi til Kayes, dagens endestasjon. Kayes er en ganske stor by som strekker seg over et svært område. Opplegget fra arrangørens siden var at vi skulle ligge et stykke utenfor byen, på et slags jorde. Via diverse kanaler ble vi imidlertid bedt om å kjøre til byens fotballstadion, da borgermesteren mente det ikke var trygt for oss å ligge der vi hadde tenkt. Etter litt frihåndsnavigering kom vi da frem til fotballarenaen, men der var det ikke mer enn ca 10 andre biler. Vi vurderte en stund å kjøre ned til den offisielle campen, men synet av gress og utsikter til dusj bidro til at vi ble liggende. Vi hadde omtrent to væpnede vakter per bil; det var jo betryggende. Etter middag sendte vi Johanne på jakt etter øl. Det skulle vise seg å ikke være så lett i et muslimsk land. Etter at hun hadde vært borte en lang stund (i mørket, i et litt lugubert område av byen (som i og for seg virket luguber i sin helhet)) ringte hun og lurte på om vi kunne hente henne med bilen, noen kilometer unna!! Jeg la i vei, men kunne ikke finne henne i det stummende mørket. Etter litt dukket hun opp, og det viste seg at hun hadde måttet gå til en bar langt unna fordi øllageret var stengt. En mann hadde imidlertid fulgt henne dit, og noen hadde til og med fulgt henne tilbake, med en lommelykt. Selv om byen så litt luguber ut var folk veldig hyggelige og hjelpsomme.

Camping på fotballbanen

Natten ble tilbrakt på den før nevnte gressmatten, MED flombelysning. Dusjen og doen ble også benyttet, noe motvillig. Hvis man tenker seg en fellesdusj som ikke har blitt vasket på ca 20 år har man noe i nærheten av dette.

Denne dagen klarte vi alle postene på raceruten. Topp 20 var absolutt innen rekkevidde!!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Reklamer

Read Full Post »

Mange esler i Senegal

Lenge siden siste oppdatering nå, men vi har ikke helt glemt våre trofaste lesere som sikkert er spente på hva som skjer videre.

Ut fra dagens camp gikk race-ruten gjennom sanddynene rundt Lac Rose. Vi droppet denne runden, litt fordi vi ikke ville sette oss fast i sanden, og litt fordi vi ville ha en rolig dag. Vi hadde registrert at vi klatret på resultatlisten, så det var ikke snakk om å droppe alle postene i dag. Jeg tror vi var rundt noenogtyvendeplass. Topp tyve var det nye målet.

Etappen var ikke alt for lang, og vi skulle ende inne i en nasjonalpark, Nikolo Koba. Det var snakk om at det muligens kunne være en anledning til å se ville dyr. Det hadde vi sett lite av til nå, så hvis vi kunne rekke å være der før det ble mørkt så kanskje…

I skyggen av baobaben

Første del av dagens etappe var ganske grei.Asfalt, men med enorme hull. Bilene, og særlig lastebilene, kjørt i sikk sakk mellom alle hullene. På et tidspunkt lå vi bak to biler vi gjerne skulle vært forbi, en lastebil og en stor varebil. I det varbilen la seg ut til venste for å kjøre forbi lastebilen, la lastebilen seg helt ut til høyre for å unngå en serie kratre i veien. Jeg øynet en sjanse og trykket gassen i bunn for å ta begge bilene på en gang. Der lå vi, midt i veien, men en bil på hver side. Cruisern er ikke akkurat rask, så det tok litt tid før motoren var villig til å øke farte nevneverdig. Bilen dundret ned i alle hullene, men vi klarte å karre oss forbi, og bilen overlevde. Forøvrig ble vår tiltro til Michelin-dekkene styrket gang på gang. Et par ganger smalt vi ned i hull som helt sikker ville smadret de fleste andre dekk. Så hvis noen satser på å kjøre gjennom Afrika: Michelin O/R 4X4!!

Slalomkjøring

Selv om vi droppet første del av dagens poster, fant vi alle de andre og vi rakk frem til inngangen til nasjonalparken før det ble mørkt, så vidt. Det vi imidertid ikke hadde regnet med var at vi måtte kjøre i kolonne inn – 30 km!! I tillegg sto arrangørenes bobil foran oss i køen. Egentlig var vi første bil i neste kolonne, men vi klarte å komm oss med i bobilkolonnen. Veien inn var på ingen måte hva vi ville ha kalt en vei i Norge, og det gikk SAKTE. Vi moret oss med å lyse inn i jungelen med en 100 W håndlampe mens vi snirklet oss frem. For å gjøre en lang historie kort så tok det over en time å tilbakelegge de få kilometrene inn.

Vel fremme ble vi etter litt dealing fra Johannes side innlosjert i en bungalow (vi hadde ikke lært etter gårsdagens fiasko). Der var det både firfirsler, enorme edderkopper, frosker og annet kryp. Det endre med at Markus lå inne, mens Johanne og jeg campet i telt utenfor. Før vi gikk til sengs spiste vi det raskeste treretters måltidet jeg noen sinne har spist. 10 minutter!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

Hvor mange dempere har bilen? En av dagens første poster.

Dagens etappe var ganske lang, og i tillegg inkluderte den en grenseovergang (som alltid tar lang tid, selv om alt skulle gå knirkefritt). Briefing i den offisielle campen var klokken 5!

Siden vi hadde lagt oss inn på hotell måtte vi opp klokken 4, og så kjøre ned og hente race sheet, før vi la i vei mot Dakar. Det er i og for seg ikke så langt fra Nouakchott ned til grensen mot Senegal, men den nærmeste grenseovergangen i Rosso er beryktet for å være vanskelig. Man må ta en ferge over Senegal-elven, og denne kan plutselig finne på å ikke gå, eller så koster det plutselig avsindige summer å krysse. Like før man kommer inn i Rosso går det en jordvei vestover, langs elven ut til en annen grenseovergang, Diama. Det var ca 100 km på en skikkelig dårlig jordvei. Som regel var det ingen som kjørte på den faktiske veien, men krysset frem og tilbake på hver side, alt etter hvor det var best.

Froland har mistet en demper til ...

Vi plukket en del poeng langs veien mot grensen, men fordi vi hoppet over et par av de første, var vi ganske tidlig fremme på grensen. Ut av Mauritania gikk det greit, bortsett fra at vi en liten stund trodde vi hadde mistet importdokumentet for bilen. Vi krysset elven på en bro, betalte den offisielle avgiften (fikk til og med kvittering) og parkerte på senegalsk side. Det var nesten ikke kø og alt så lyst ut for en tidlig kveld for en gangs skyld. Men nei…

FUG venter på tollen

Da passene våre var ferdig stemplet hos politiet, var det plutselig full stopp. Fordi det hadde kommet så mange biler måtte de selvfølgelig ha litt penger. Først var det snakk om € 40 for vår bil. Plutselig var det ingen som snakket verken engelsk eller fransk. En ungarsk dame prøvde seg med en tskjorte, men da ble de bare sure. Etter lange forhandlinger sank prisen til € 15, og vi betalte gladelig. Så var det over til tollkontoret. Her skjedde det absolutt ingen ting, og det gikk rykter om at ingen biler ville slippe inn. Vi hadde ikke carnet de passage (som egentlig er obligatorisk i Senegal) men en avtale med turistministeriet gjorde at vi skulle slippe det. Tollerne mente at det ikke spilte noen rolle, for tollministeriet var mektigere, så da så. For å gjøre en lang historie kort: vi betalte € 15 her også etter å ha ventet i ca 3 timer.

Markus tar en hvil mens vi venter.

Da vi endelig kunne kjøre igjen tok vi av fra hovedveien inn på en morsom liten vei med sanddekke. En sløyfe utenom hovedveien tok oss gjennom flere poster. Vi tok flere slike sløyfer ute i bushen, og det var mye vanskelig navigering. Plutselig, etter å ha presset oss gjennom en smal passasje hvor det knapt var plass til et esel, sto vi ute på jordet til en tomatbonde. Han tok det med et smil. Vi gav ham en solcellelampe, fikk noen skrukkete tomater, før han gikk foran bilen og viste vei tilbake til den egentlige jordveien vi skulle ha vært på. En norsk bonde ville vel ha skutt oss på flekken!

En hyggelig tomatbonde

Da vi nærmet oss Dakar, eller Lac Rose (som ligger nord for Dakar) hadde det blitt mørkt. I en liten by var det plutselig full stopp i trafikken. Johanne snek seg frem i køen, på siden av veien, og Markus hoppet ut av bilen for å se hva som hadde skjedd. Det viste seg at det var noen opptøyer lenger frem. Ingen biler kunne passere. Det hadde begynt å bli sent, og vi var klare for å komme oss inn på campingplassen. Vi spurte noen lokale om det var andre veier mot Lac Rose. Det viste seg at det var det; en humpete jordvei i stummende mørke. Vi hang oss på en annen bil som visst nok skulle i samme retning. Plutselig stoppet den andre bilen, og vi følte oss litt lost, så vi stoppet vi også. Det viste seg at de hadde stoppet for å kjøpe vann, noe de ikke hadde der vi hadde stoppet (og det var ikke så rart for vi var midt ute i ingen steder). Vi gav de en flaske vann, og passet på at det var en som var uåpnet. Det hadde vi ikke behøvd å tenke på, for det de skulle bruke vannet til var å vaske av frontruten! I alle fall hjalp de oss med å finne veien dit vi skulle. Vi kom til slutt frem til campen, fikk oss en bungalow (takk til NB2) og fikk lempet sakene våre inn. Bungalowen var forøvrig det desidert verste stedet jeg (Marcus) noen gang har sovet.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

På tur i ørkenen

Vi dro fra campen klokken 0700 etter å fått vårt race sheet. Første del av dagen var navigering i ørkenen. Vi begynte å kjøre sammen med Team FUG og et par andre touring-biler. Etter noen kilometer måtte vi avvike litt fra touringløypen for å finne et par poster. Konkurranseinstinktet tok overhånd, og snart raste vi avgårde på jakt etter poster. Det var utrolig morsom å kjøre i ørkenen. Litt skummelt også, men etter hver lærte man seg hvor sanden var myk og hvor den var hard.

En ensom stolpe midt i ørkenen

Tilbake på asfalten igjen kjørte vi inn på siste bensinstasjon på lang tid. Der var det selvfølgelig tomt for diesel!! Klokken var ca 1200, og angivelig skulle det komme en tankbil klokken 1400. Vi hadde vært lenge nok i Afrika til å skjønne at det like godt kunne bety at den kom i morgen. NB2, det andre norske laget i race ankom stasjonene mens vi spiste en radmager høne. De skulle inn i nasjonalparken, på vei mot B2Beach, nordfra og trengte diesel. Vi gav bort 20 liter vi hadde på en reservekanne slik at de skulle slippe å ta en lang omvei. Det var mange racebiler som var på desperat jakt etter diesel.

Ørkenlarver

Vi valgte å droppe nordre del av nasjonalparken og ta den lettere ruten inn fra syd, langs stranden. Fra bensinstasjonen var det ca 150 km på asfalt, før vi tok av ved en liten fiskerlandsby. Her fant vi også diesel, som ble solgt fra kanner langs veien. Riktig nok til blodpris, men billigere enn i Norge. Vi kjøpte med oss 40 liter. Etter at vi tok veien og la kursen mot stranden, rundet vi en landsby og tok oss gjennom dyp sand nordover igjen. Vi fant etter hvert en liten ansamling av biler som ventet på lavvann. Opp til B2Beach var det noen mil kjøring på stranden. Et par steder var det ikke mulig å komme forbi ved høyvann, derav ventingen. Etter et bad og en kaffe orket vi ikke vente lenger. Vi kjørte bak Team Froland i sin superspreke Subaru, pimpet med luftfjæring. Land Cruiseren var nok bedre egnet til strandkjøring, og etter litt pesing av Froland på radioen kjørte de litt for fort gjennom et par store dumper. Plutselig hørte vi et høyt smell, heldigvis ikke fra vår bil, men dessverre for Froland fra en Subaru. Det var lett å se at den ene demperen bak var gåen. Subaruen karret seg videre på tross av dette.

Kveldens camp besto igjen av den norske mafiaen. Som ungarerne rottet vi oss sammen. NB2 dukket også opp etter hvert. HP uttrykte skepsis overfor en gjeng engelskmenn som spilte høy musikk like ved siden av oss, og flyttet bilen så langt unna han klarte (hvorfor skulle vise seg å bli en gåte). Alle dro frem det de hadde av godsaker. Det var til og med noen luringer som hadde akevitt (de erfarne gutta i NB2 hadde tydelig vis smuglet før). Team Froland vartet også opp med en 5-liters plastkanne med høykvalitetsvin fra Spania. Smakte som motorolje, men ble bedre hvis man skylte ned med akevitt. Det ble en bra kveld, og natt, med Return på full guffe. Det var på dette stadiet flere spurte seg hva HP hadde vært så bekymret for. Dommerlaget hadde slått leir like ved oss, noe de angret bittert på.

Kjøring i fjæra

Neste morgen var vi oppe grytidlig for å kjøre før tidevannet kom inn igjen. Det var visst noen som uttrykte undring over nordmenns evne til natterangling og morgenfriskhet, da vi kokte frokost klokken 5 dagen etter.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

I dag var siste etappe i Marokko. Fra leieren i Boujdour kjørte vi over 600 km ned til grensen mot Mauritania. I dette området ligger det fremdeles en del landminer. Dagens råd på briefingen var: “This is not the day for random offroading. Landmines to the left, but the area towards the shore is generally safe.”

Fisk i rundkjøring

Vi la ut i fra campingen i god driv. En av de første postene var å finne en rundkjøring med en fisk. Vi mente å ha sett noen fisker på vei inn til byen kvelden før. Vi kjørte tilbake til der vi kom inn i byen. Like før fiskestatuene så vi at det ikke var noen rundkjøring, men det var ikke mulig å snu uten å kjøre gjennom kontrollposten inn til byen. Det viste seg å være litt vanskelig å forklare hvofor vi plutselig skulle snu, og vi spurte derfor etter en gate i Boujdour og en skole som lå der. Boujdour er ikke akkurat en godt organisert by, og noe kart tror jeg ikke er mulig å oppdrive. Politimannen på kontrollposten viste stor interesse for arket vi hadde med alle koordinatene. Vi ble litt nervøse en stund da han ville ha med Marcus inn i boden der de holdt til. Der inne var det fullt kryssforhør og nervøs stemning. Etter et kvarters tid og mange telefoner viste det seg at politimannen bare ville hjelpe, og gjennom noen kontakter inne i byen hadde han lokalisert gaten vi lette etter. Navnet på gaten var feil skrevet, og politiet skrev riktig navn og tegnet et kart til oss. Vi ga politimennene noen elger og sigaretter og forlot stedet i godt humør. Det ble bestemt at det var slutt på å spørre politimenn om veien.

Skipsvrak i Vest-Sahara

Marcus og Markus ser etter dyr i fjæra

Videre på veien mot Mauritania var vi nedom stranden og tok en titt på et par båtvrak. Det ble også en løpetur tilbake på stranden da det viste seg at den ene posten vi skulle finne lå et lite stykke lenger fra veien enn vi trodde. Marcus tok bena fatt og løp for å komme foran et annet lag som var på vei opp da han løp ned. Det ble dessverre bare uavgjort.

Ved Tropic of Cancer

På vei sydover passerte vi Tropic of Cancer. Dette er lengdegraden som markerer den nordlige grensen av tropebeltet. Langs veien er det satt opp et skilt som et et populært fotoobjekt blant overlanders. Vi mått selvfølgelig ut av bilen og ta biler. Vi satt også igjen en elg og signerte skiltet.

Team Oljeskiftexpressen was here!

Veien ned til Mauritania var øde og forlatt, få hus og steinørken. Et stykke før grensen ligger den siste bensinstasjonen med billig bensin. Det inntok vi et heller begredelig måltid, og fortet oss videre til grensen.

Vi kom frem litt etter klokken åtte, og da var det selvfølgelig stengt. En del biler hadde kommet foran oss, og vi følte oss langt bak i køen. Det var et slags hotell der, men til og med å sove i bilen var å foretrekke fremfor å ta inn der. Etter hvert kom det mange flere biler, og køen vokste og vokste. Det ble etter hvert til at alle bare slo opp teltene på veien, mellom bilene. Grensekryssinger er generelt lite trivelige steder, men dette stedet må være et av de verste. Natten i telt på grensen mellom Marokko og Mauritania kommer nok til å bli husket! En del av deltagerne benyttet anledningen til å tømme lageret av alkohol, siden er offisielt ikke er lov å ta med dette inn i Mauritania.

Overraskende nok ble det en ganske behagelig natt. Opp tidlig dagen etter for å være klare til å kjøre så snart grensen ble åpnet. Vi lånte også doen til «hotellet». Det er nok best å avstå fra å beskrive tilstanden der.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

I dag har ruten gått over deler av Atlasfjellene. Vi begynte dagen med å ta noen av konkurransepunktene og fulgte en annen rute resten dagen. Det skulle vise seg å føre til en lang dag i fjellene.

Første del av dagen, men poengjakt ledet oss over små fjellveier hvor det knapt hadde vært noe kjøretøy før. Plutselig sto vi på toppen av en bratt skrent, men en stor elv mellom oss og andre siden. Heldigvis var det neon biler som hadde krysset før oss. Vi plukket opp en av de andre deltagerene som gjerne ville sitte på taket og filme mens vi krysset elven. Markus klemte gassen i bånn og fikk oss over elven i god behold. Vi ble igjen på andre siden en stund for å filme litt. Det var litt av et syn å se bilene fosse over.

Siste halvdel tenkte vi at vi skulle kjøre litt rolig touring slik at vi kom tidligere frem. Det ble med tanken. Vi hadde tenkt å se på en foss inne i fjellene på vei sørover. Fossen var fin den, men veien videre over fjellet var ikke så fin. Det hadde tydelig vis vært en kraftig regnvær som hadde tatt med seg store deler av veien, så vi kjørt over 200 km i en veiarbeidssone. Det ble etter hvert mørkt, og godt var det. Med flere hundre meters fall ved siden av oss, og uten noen form for rekkverk bar det opp og ned, opp og ned gjennom Atlasfjellene. Vi lå en lang stund på ca 2000 meters høyde før vi kom til campen på ca 1400 meter. Vi brukte vel omtrent seks timer på 200 km.

Kveldens camp var på filmsettet til Wes Cravens film “The Hills have eyes” fra 1977. Et skikkelig skummelt sted. Vi var ikke fremme før ellevetiden, og rakk ikke stort mer enn å spise og sette opp teltet før vi la oss. Det var en ganske surrealistisk opplevelse å telte midt ute i en stenørken ved siden av et gammelt filmsett.

Read Full Post »

Full krise fem minutter før start, da gps’en ikke virket. Det kom ikke opp noe kart og vi var usikre på om vi i det hele tatt skulle komme oss ut av Budapest. Like før vi skulle kjøre opp på startrampen løste det seg heldigvis og vi kom oss ut av Budapest. Vi fikk utdelt dagens race sheet av miss Hungary 2005 😀 Etterhvert, da jeg (Johanne) fikk lært meg å lage ruter for gps’en så gikk det jo riktig så bra. Vi tok det ganske med ro, for vi har tross alt ingen ambisjoner om å vinne. I tillegg går det ikke særlig fort i oppoverbakkene. Marc/kus skyldte på meg, for bilen hadde gått bedre på vei ned. Ca 10 mil utenfor Budapest stoppet vi for å hjelpe «The Hungarian Flying Cirkus». De trengte tauing til nærmeste bensinstasjon. Det var heldigvis bare et par hundre meter. Far og sønn (tror det var far og sønn) var et festlig par. Faren var en breial dverg (helt sant, han kunne nesten gå under bilen vår) og sønnen en stille, tynn og forsiktig fyr. Vi fylte diesel og fant den egentlige årsaken til at det hadde gått så sakte: brekket hadde hengt seg fast igjen!! En omgang med hammer fikset det og vi kjørte videre, fornøyd med dagens gode gjerning. Vi bestemte oss så for å prøve å finne noen av disse gps-punktene som sto på dagens race sheet. Man får et poeng for hvert spørsmål man svarer riktig på. Pluss at man også faktisk må innom disse stedene. Vi fant punkt 1 og oppdaget at vi utrolig nok var før noen av de «fancy» og «nye» bilene. Det ga oss blod på tann og vi freste avgårde for å finne de neste punktene. Det gikk ganske bra helt til vi kom til punkt 5. Der sto slovensk politi og ville ha penger fordi det var en skogsbilvei som det ikke var lov til å kjøre på … Det sto to polske biler der da vi kom, og politiet hadde allerede gått fra €2000 til €500. Da vi og en bil til kom ga de seg og alle fikk lov til å snu og dra videre.
Da vi kom til punkt 7 fant vi ikke selve punktet, men vi fant derimot ut at all servooljen rant ut av pumpa 😦 Det kan man jo kalle nedtur … Solen som hadde skint hele dagen var blitt borte og det hadde lagt seg en tåke som var så tykk at man kun så noen meter fremover. Konkurranselysten forsvant like brått som den kom og vi bestemte oss for å droppe resten av punktene på dagens etappe. Vi klarer oss fint uten servo en stund, men bør helt klart ha det nedover i Afrika. Vi er nå på vei til Genova, men regner med å kjøre helt til Lorgues i natt. Der kan vi overnatte i svigermors hus. Det er gratis og kanskje det er noen av naboene som kan hjelpe oss å finne ny servopumpe i morgen.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

Older Posts »