Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Ørken’

Mange esler i Senegal

Lenge siden siste oppdatering nå, men vi har ikke helt glemt våre trofaste lesere som sikkert er spente på hva som skjer videre.

Ut fra dagens camp gikk race-ruten gjennom sanddynene rundt Lac Rose. Vi droppet denne runden, litt fordi vi ikke ville sette oss fast i sanden, og litt fordi vi ville ha en rolig dag. Vi hadde registrert at vi klatret på resultatlisten, så det var ikke snakk om å droppe alle postene i dag. Jeg tror vi var rundt noenogtyvendeplass. Topp tyve var det nye målet.

Etappen var ikke alt for lang, og vi skulle ende inne i en nasjonalpark, Nikolo Koba. Det var snakk om at det muligens kunne være en anledning til å se ville dyr. Det hadde vi sett lite av til nå, så hvis vi kunne rekke å være der før det ble mørkt så kanskje…

I skyggen av baobaben

Første del av dagens etappe var ganske grei.Asfalt, men med enorme hull. Bilene, og særlig lastebilene, kjørt i sikk sakk mellom alle hullene. På et tidspunkt lå vi bak to biler vi gjerne skulle vært forbi, en lastebil og en stor varebil. I det varbilen la seg ut til venste for å kjøre forbi lastebilen, la lastebilen seg helt ut til høyre for å unngå en serie kratre i veien. Jeg øynet en sjanse og trykket gassen i bunn for å ta begge bilene på en gang. Der lå vi, midt i veien, men en bil på hver side. Cruisern er ikke akkurat rask, så det tok litt tid før motoren var villig til å øke farte nevneverdig. Bilen dundret ned i alle hullene, men vi klarte å karre oss forbi, og bilen overlevde. Forøvrig ble vår tiltro til Michelin-dekkene styrket gang på gang. Et par ganger smalt vi ned i hull som helt sikker ville smadret de fleste andre dekk. Så hvis noen satser på å kjøre gjennom Afrika: Michelin O/R 4X4!!

Slalomkjøring

Selv om vi droppet første del av dagens poster, fant vi alle de andre og vi rakk frem til inngangen til nasjonalparken før det ble mørkt, så vidt. Det vi imidertid ikke hadde regnet med var at vi måtte kjøre i kolonne inn – 30 km!! I tillegg sto arrangørenes bobil foran oss i køen. Egentlig var vi første bil i neste kolonne, men vi klarte å komm oss med i bobilkolonnen. Veien inn var på ingen måte hva vi ville ha kalt en vei i Norge, og det gikk SAKTE. Vi moret oss med å lyse inn i jungelen med en 100 W håndlampe mens vi snirklet oss frem. For å gjøre en lang historie kort så tok det over en time å tilbakelegge de få kilometrene inn.

Vel fremme ble vi etter litt dealing fra Johannes side innlosjert i en bungalow (vi hadde ikke lært etter gårsdagens fiasko). Der var det både firfirsler, enorme edderkopper, frosker og annet kryp. Det endre med at Markus lå inne, mens Johanne og jeg campet i telt utenfor. Før vi gikk til sengs spiste vi det raskeste treretters måltidet jeg noen sinne har spist. 10 minutter!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Reklamer

Read Full Post »

Hvor mange dempere har bilen? En av dagens første poster.

Dagens etappe var ganske lang, og i tillegg inkluderte den en grenseovergang (som alltid tar lang tid, selv om alt skulle gå knirkefritt). Briefing i den offisielle campen var klokken 5!

Siden vi hadde lagt oss inn på hotell måtte vi opp klokken 4, og så kjøre ned og hente race sheet, før vi la i vei mot Dakar. Det er i og for seg ikke så langt fra Nouakchott ned til grensen mot Senegal, men den nærmeste grenseovergangen i Rosso er beryktet for å være vanskelig. Man må ta en ferge over Senegal-elven, og denne kan plutselig finne på å ikke gå, eller så koster det plutselig avsindige summer å krysse. Like før man kommer inn i Rosso går det en jordvei vestover, langs elven ut til en annen grenseovergang, Diama. Det var ca 100 km på en skikkelig dårlig jordvei. Som regel var det ingen som kjørte på den faktiske veien, men krysset frem og tilbake på hver side, alt etter hvor det var best.

Froland har mistet en demper til ...

Vi plukket en del poeng langs veien mot grensen, men fordi vi hoppet over et par av de første, var vi ganske tidlig fremme på grensen. Ut av Mauritania gikk det greit, bortsett fra at vi en liten stund trodde vi hadde mistet importdokumentet for bilen. Vi krysset elven på en bro, betalte den offisielle avgiften (fikk til og med kvittering) og parkerte på senegalsk side. Det var nesten ikke kø og alt så lyst ut for en tidlig kveld for en gangs skyld. Men nei…

FUG venter på tollen

Da passene våre var ferdig stemplet hos politiet, var det plutselig full stopp. Fordi det hadde kommet så mange biler måtte de selvfølgelig ha litt penger. Først var det snakk om € 40 for vår bil. Plutselig var det ingen som snakket verken engelsk eller fransk. En ungarsk dame prøvde seg med en tskjorte, men da ble de bare sure. Etter lange forhandlinger sank prisen til € 15, og vi betalte gladelig. Så var det over til tollkontoret. Her skjedde det absolutt ingen ting, og det gikk rykter om at ingen biler ville slippe inn. Vi hadde ikke carnet de passage (som egentlig er obligatorisk i Senegal) men en avtale med turistministeriet gjorde at vi skulle slippe det. Tollerne mente at det ikke spilte noen rolle, for tollministeriet var mektigere, så da så. For å gjøre en lang historie kort: vi betalte € 15 her også etter å ha ventet i ca 3 timer.

Markus tar en hvil mens vi venter.

Da vi endelig kunne kjøre igjen tok vi av fra hovedveien inn på en morsom liten vei med sanddekke. En sløyfe utenom hovedveien tok oss gjennom flere poster. Vi tok flere slike sløyfer ute i bushen, og det var mye vanskelig navigering. Plutselig, etter å ha presset oss gjennom en smal passasje hvor det knapt var plass til et esel, sto vi ute på jordet til en tomatbonde. Han tok det med et smil. Vi gav ham en solcellelampe, fikk noen skrukkete tomater, før han gikk foran bilen og viste vei tilbake til den egentlige jordveien vi skulle ha vært på. En norsk bonde ville vel ha skutt oss på flekken!

En hyggelig tomatbonde

Da vi nærmet oss Dakar, eller Lac Rose (som ligger nord for Dakar) hadde det blitt mørkt. I en liten by var det plutselig full stopp i trafikken. Johanne snek seg frem i køen, på siden av veien, og Markus hoppet ut av bilen for å se hva som hadde skjedd. Det viste seg at det var noen opptøyer lenger frem. Ingen biler kunne passere. Det hadde begynt å bli sent, og vi var klare for å komme oss inn på campingplassen. Vi spurte noen lokale om det var andre veier mot Lac Rose. Det viste seg at det var det; en humpete jordvei i stummende mørke. Vi hang oss på en annen bil som visst nok skulle i samme retning. Plutselig stoppet den andre bilen, og vi følte oss litt lost, så vi stoppet vi også. Det viste seg at de hadde stoppet for å kjøpe vann, noe de ikke hadde der vi hadde stoppet (og det var ikke så rart for vi var midt ute i ingen steder). Vi gav de en flaske vann, og passet på at det var en som var uåpnet. Det hadde vi ikke behøvd å tenke på, for det de skulle bruke vannet til var å vaske av frontruten! I alle fall hjalp de oss med å finne veien dit vi skulle. Vi kom til slutt frem til campen, fikk oss en bungalow (takk til NB2) og fikk lempet sakene våre inn. Bungalowen var forøvrig det desidert verste stedet jeg (Marcus) noen gang har sovet.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

Soloppgang på B2Beach

Etter en noe fuktig kveld, sto vi tidlig opp for å rekke å kjøre tilbake langs stranden før det ble flo. Vannet skulle visst nok være på det laveste klokken 0600. Vi var oppe klokken 5 og i bilen en halv time senere. Froland og FUG kjørte sammen med oss tilbake til veien. Det gikk vesentlig lettere enn dagen før når vannet var litt lavere.

Utsikt mot Froland og FUG

Tilbake på asfalten gikk milene til Nouakchott raskt unna. Det var hviledag, og ingen racepoeng, så det var bare å kjøre på.

Etter tre dager i telt, ingen dusj og betydelige mengder støv var det på tide å få vasket både kropp og klær så vi bestemte oss for å ta inn på hotell. Froland kjørte i forveien og skulle reservere rom. Nouakchott er hovedstaden i Mauritania, og en ganske stor by. Likevel var det ikke noe storbypreg over den, bortsett fra et par store hoteller. Det dyreste hotellet var fullt, så vi tok inn på det nest dyreste. Det gjorde også FUG, Froland og NB2. Det var utrolig deilig å endelig ta en dusj, selv om det selvfølgelig ikke var varmt vann. Det var varmt ute, så da spilte det egentlig ingen rolle.

Da det nærmet seg middagstid hadde Helge (fra FUG) klart å grave frem en restaurant som serverte alkohol. Siden dette offisielt ikke er lov, innebar restaurantbesøket en tur inn en skikkelig mørk bakgate, inn en liten dør som ble voktet av en skummel kar. Bak døren åpenbarte det seg en flott restaurant.

Alt i alt en rolig dag med dusj, mat og avslapping.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

På tur i ørkenen

Vi dro fra campen klokken 0700 etter å fått vårt race sheet. Første del av dagen var navigering i ørkenen. Vi begynte å kjøre sammen med Team FUG og et par andre touring-biler. Etter noen kilometer måtte vi avvike litt fra touringløypen for å finne et par poster. Konkurranseinstinktet tok overhånd, og snart raste vi avgårde på jakt etter poster. Det var utrolig morsom å kjøre i ørkenen. Litt skummelt også, men etter hver lærte man seg hvor sanden var myk og hvor den var hard.

En ensom stolpe midt i ørkenen

Tilbake på asfalten igjen kjørte vi inn på siste bensinstasjon på lang tid. Der var det selvfølgelig tomt for diesel!! Klokken var ca 1200, og angivelig skulle det komme en tankbil klokken 1400. Vi hadde vært lenge nok i Afrika til å skjønne at det like godt kunne bety at den kom i morgen. NB2, det andre norske laget i race ankom stasjonene mens vi spiste en radmager høne. De skulle inn i nasjonalparken, på vei mot B2Beach, nordfra og trengte diesel. Vi gav bort 20 liter vi hadde på en reservekanne slik at de skulle slippe å ta en lang omvei. Det var mange racebiler som var på desperat jakt etter diesel.

Ørkenlarver

Vi valgte å droppe nordre del av nasjonalparken og ta den lettere ruten inn fra syd, langs stranden. Fra bensinstasjonen var det ca 150 km på asfalt, før vi tok av ved en liten fiskerlandsby. Her fant vi også diesel, som ble solgt fra kanner langs veien. Riktig nok til blodpris, men billigere enn i Norge. Vi kjøpte med oss 40 liter. Etter at vi tok veien og la kursen mot stranden, rundet vi en landsby og tok oss gjennom dyp sand nordover igjen. Vi fant etter hvert en liten ansamling av biler som ventet på lavvann. Opp til B2Beach var det noen mil kjøring på stranden. Et par steder var det ikke mulig å komme forbi ved høyvann, derav ventingen. Etter et bad og en kaffe orket vi ikke vente lenger. Vi kjørte bak Team Froland i sin superspreke Subaru, pimpet med luftfjæring. Land Cruiseren var nok bedre egnet til strandkjøring, og etter litt pesing av Froland på radioen kjørte de litt for fort gjennom et par store dumper. Plutselig hørte vi et høyt smell, heldigvis ikke fra vår bil, men dessverre for Froland fra en Subaru. Det var lett å se at den ene demperen bak var gåen. Subaruen karret seg videre på tross av dette.

Kveldens camp besto igjen av den norske mafiaen. Som ungarerne rottet vi oss sammen. NB2 dukket også opp etter hvert. HP uttrykte skepsis overfor en gjeng engelskmenn som spilte høy musikk like ved siden av oss, og flyttet bilen så langt unna han klarte (hvorfor skulle vise seg å bli en gåte). Alle dro frem det de hadde av godsaker. Det var til og med noen luringer som hadde akevitt (de erfarne gutta i NB2 hadde tydelig vis smuglet før). Team Froland vartet også opp med en 5-liters plastkanne med høykvalitetsvin fra Spania. Smakte som motorolje, men ble bedre hvis man skylte ned med akevitt. Det ble en bra kveld, og natt, med Return på full guffe. Det var på dette stadiet flere spurte seg hva HP hadde vært så bekymret for. Dommerlaget hadde slått leir like ved oss, noe de angret bittert på.

Kjøring i fjæra

Neste morgen var vi oppe grytidlig for å kjøre før tidevannet kom inn igjen. Det var visst noen som uttrykte undring over nordmenns evne til natterangling og morgenfriskhet, da vi kokte frokost klokken 5 dagen etter.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

Lang kø. Også campingplass.

Kø på grensen til Mauritania

Dagen briefing ble holdt kl 0740, grensen åpnet 0800 og det var bare å stålsette seg for grensekryssing.

Vi sto forholdsvis langt fremme i køen, og hadde lært oss systemet for grensegryssinger: alle personer stemples ut av landet av politiet, og bilen stemples ut at passet til sjåføren. En av deltagerne vi hadde hjulpet litt med kart noen dager før tok med våre pass inn til politiet for å få riktige stempler. Etter hvert begynte det å svirre rykter om at alle måtte møte personlig hos politiet, så vi kom oss av gårde. Ryktet viste seg å ikke stemme, men passene våre var allerede klare, så vi tok de med tilbake til bilen. Vi sto parkert i venstre felt, og like foran oss var det en bensinstasjon. Det var akkurat plass til at vi kunne svinge ut av køen, inn på bensinstasjonen og ut foran hele køen. Få av de andre bilene foran oss var klare til å dra, så vi snek oss frem og var en av de første som ankom tollkontoret, douane. Det var grei skuring å få stemplet bilen ut av Marokko. Det store marerittet var å miste arket vi fikk da vi kom inn i Marokko, men vi hadde klart å passe på det. Hele passeringen tok ikke mer enn en halv time; litt skuffende egentlig. Team FUG og Team Froland kom seg også greit over.

No Mans Land

Da var det bare å begi seg ut i ingenmannsland. Det er opprettet en buffersone på ca 5 km mellom Marokko (Vest-Sahara) og Mauritania. Her er det FN som skal ha kontroll, men i praksis er det et lovløst område hvor bare skurker og banditter holder til. Formaningene fra Andrew (arrangøren) var å holde seg i synlige hjulspor, men ikke dersom det sto en eksplodert bil i enden av de. Vi ventet litt på et par andre biler før vi krysset. Det hadde nok vært en vei der en gang, men nå var det bare hull igjen. Utrolig nok møtte vi flere lastebiler som navigerte seg frem på vei mot Marokko. Det hele forløp ganske udramatisk, og trolig var all skremselen noe overdrevet. Det var til og med en kamelgjeter som gikk rundt der det etter sigende skulle florere av miner.

Vi hadde hørt mange historier om hvor vanskelig kryssingen inn i Mauritania skulle være. Vi hadde etter hvert begynt å skjønne systemet i galskapen. Marcus, som besitter elementære franskkunnskaper ble sendt inn i de forskjellige bodene. Inn til politiet: stempel i passene. Inn til douane, utfylling av skjema (spiller forresten ingen rolle hva man skriver på disse skjemaene), venting, og så stempel og ut igjen i bilen. Ferdig! Skulle det være så lett? Vi hadde bunkret opp med grønn te i Marokko som skulle brukes som bestikkelser på kontrollposter og grenseoverganger. Vi fikk ikke bruk for noe, ikke en gang gebyrer med kvittering.

Vel inne i Mauritania ble vi omringet av menn som skulle selge kontantkort og veksle valuta. Vi hadde igjen en del marokkansk valuta, diram, fordi vi ikke visste hva kursen var da vi tok ut penger i en minibank. For sikkerhets skyld valgte vi å veksle inne på Western Union. Det skulle vise seg å være en dårlig ide. Kursene var mye bedre hos selgerne utenfor. Dag på Team FUG klarte å forhandle seg frem til en ekstremt god kurs hos en av vekslerne, men da vi prøvde oss på det samme var all good will oppbrukt. Vi kjøpte samtidig et mauritansk kontantkort slik at vi kunne motta samtaler hjemmefra uten å ruinere oss.

Bilder av Johanne ligger nå på alle de Mauritanske kremmernes mobiltelefoner. Vi er usikre på om det er bra eller dårlig …

Mauritania står på UDs liste over land man absolutt ikke bør dra til. Så sent som i fjor høst ble tre franske turister kidnappet og halshugget. Det var bare 70 km å kjøre i dag, og vi dro rett til leiren fra grensen. Selvfølgelig gjennom flere politikontroller. Vi kunne med en gang se at Mauritania er et ekstremt fattig land. Det er stor forskjell på Marokko og Mauritania.

Camping med FUG

Kveldens leir var midt ute i skikkelig sandørken. Et utrolig flott område, men vi var omringet av militære vakter. En ring av biler med maskingevær på taket holdt vakt. Det kan by på problemer å gå på toalettet når du er i ørkenen og omringet av en hær. Johanne fant ut at det var best å vente til mørket hadde senket seg. Fire av de norske bilene rottet seg sammen og satte opp camp. Den femte norske bilen, The Final Journey, var igjen i Marokko med girkasseproblemer.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

Nok en dag på veien

I dag kjørte vi inn i Vest-Sahara, et område som er okkupert av Marokko. Stemningen i dette området kan være spent, og det er enda hyppigere politikontroller langs veiene.

Vi startet dagen med å plukke en del poeng langs racingruten. Etter hvert fikk vi nok og ville komme oss til campen så fort som mulig. Litt plotting i MapSource resulterte i en rute som så grei ut. Det viste seg senere at GPS-kartene vi hadde fått av arrangørene var dårlige.

Marcus i ødemarka

Noen mil inn på en vei som skulle ta oss til målet sluttet veien brått midt i en landsby. Det gikk en liten jordvei videre, men vi var lite lystne på over 10 mil på den veien. Vi snudde og satte kursen for hovedveien mot Smara. Etter 200 km kom vi til Smara, og tydeligvis var vi eneste bil fra rallyet som hadde forvillet oss ned hit. Politikontrollen inn i byen tok en evighet, med en masse spørsmål og nasjonalitet, yrke, hvor mange biler det var med i rallyet, etc. Vi fikk til slutt kjøre videre, jeg tror alle spørsmålene nok bare va nysgjerrighet. Vi ga bort orange elger fra IKEA på en del kontroller i dag. Disse vakte mye begeistring. Vi måtte forklare at elgen var Norges kamel.

Se opp for kameler

Da vi endelig kom frem til Boujdour var det på tide å spise. Siden vi hadde hørt at kamelburger var greia prøvde vi å bestille det. Det hadde de dessverre ikke, men kamelkjøtt hadde de da. Dette fikk vi servert i småbiter sammen med pommes frites som knapt nok var stekt. Kjøttet var greit det, men ufattelig seigt. Smakte omtrent som oksekjøtt.

Markus fant en post nede i en skummel kjeller

Kveldens camp var så som så, med tvilsomme sanitærforhold, men i alle fall en slags dusj. Vi var alle mest interessert i en dusj og litt søvn.

Nok et bilde fra en post ...

Read Full Post »

Videre over atlasfjellene.

Dagens briefing og utdeling av race sheet fant sted klokken 7. Vi plottet inn alle koordinatene på PCen og planla dagens rute. Ut i fra campen var vi en av de første på dagens første punkt. Punktet lå opp i en fjellsiden, og det var ikke mulig å komme frem med bilen. Marcus tok med seg GPS og kamera og løp opp fjellsiden. Det virret et par ungarere og polakker frem og tilbake rundt punktet, som skulle være en malt bokstav. Marcus fant det først, tok bilde og løp tilbake til bilen. Vi har definitivt ikke den raskeste bilen, men løper nok fra samtlige av motstanderne.

Det ble en elvekryssing i dag også, men ikke like spektakulær som gårsdagens. Vi brukte mye tid på å finne punkter, og kom sent opp i det som var igjen av Atlasfjellene. På veien ble vi i en av de sedvanlige politikontrollene bedt om å gi “gaver”. Vi kom unna med en pakke sigaretter, selv det vakte misnøye at de var kjøpt i Marokko.

Vi klarte også å finne en Toyotaforhandler i Fez, med hjelpsomme medarbeidere (i motsetning til i Alicante). Sjefen ble med ut for å se på servoen, men konstaterte at de ikke hadde pumpe på lager. Vi kuttet reima for å spare pumpen, men det førte til at vi mistet absolutt alt av servokraft. Ny reim ble satt på og det viste seg at lekkasjen var kontrollerbar. Vi fyller olje hver dag, men har i hvert fall servo.

Den siste biten inn til dagens camp, Fort Bou Jerif var av det tekniske slaget. 10 km med heftig off road i mørket.

Da vi fikk satt opp teltet og benket oss i campingens restaurant, ble vi til vår store skuffelse fortalt at de hadde stengt kjøkkenet. Johannes overtalelsesevner ble utnyttet og vi fikk til slutt en omelett, da det eneste de hadde var egg. Noe rart var det derfor at de sultne sjelene som kom etter oss ble fortalt at de kun hadde kylling!!

Read Full Post »

Older Posts »