Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for februar, 2011

Hvor mange dempere har bilen? En av dagens første poster.

Dagens etappe var ganske lang, og i tillegg inkluderte den en grenseovergang (som alltid tar lang tid, selv om alt skulle gå knirkefritt). Briefing i den offisielle campen var klokken 5!

Siden vi hadde lagt oss inn på hotell måtte vi opp klokken 4, og så kjøre ned og hente race sheet, før vi la i vei mot Dakar. Det er i og for seg ikke så langt fra Nouakchott ned til grensen mot Senegal, men den nærmeste grenseovergangen i Rosso er beryktet for å være vanskelig. Man må ta en ferge over Senegal-elven, og denne kan plutselig finne på å ikke gå, eller så koster det plutselig avsindige summer å krysse. Like før man kommer inn i Rosso går det en jordvei vestover, langs elven ut til en annen grenseovergang, Diama. Det var ca 100 km på en skikkelig dårlig jordvei. Som regel var det ingen som kjørte på den faktiske veien, men krysset frem og tilbake på hver side, alt etter hvor det var best.

Froland har mistet en demper til ...

Vi plukket en del poeng langs veien mot grensen, men fordi vi hoppet over et par av de første, var vi ganske tidlig fremme på grensen. Ut av Mauritania gikk det greit, bortsett fra at vi en liten stund trodde vi hadde mistet importdokumentet for bilen. Vi krysset elven på en bro, betalte den offisielle avgiften (fikk til og med kvittering) og parkerte på senegalsk side. Det var nesten ikke kø og alt så lyst ut for en tidlig kveld for en gangs skyld. Men nei…

FUG venter på tollen

Da passene våre var ferdig stemplet hos politiet, var det plutselig full stopp. Fordi det hadde kommet så mange biler måtte de selvfølgelig ha litt penger. Først var det snakk om € 40 for vår bil. Plutselig var det ingen som snakket verken engelsk eller fransk. En ungarsk dame prøvde seg med en tskjorte, men da ble de bare sure. Etter lange forhandlinger sank prisen til € 15, og vi betalte gladelig. Så var det over til tollkontoret. Her skjedde det absolutt ingen ting, og det gikk rykter om at ingen biler ville slippe inn. Vi hadde ikke carnet de passage (som egentlig er obligatorisk i Senegal) men en avtale med turistministeriet gjorde at vi skulle slippe det. Tollerne mente at det ikke spilte noen rolle, for tollministeriet var mektigere, så da så. For å gjøre en lang historie kort: vi betalte € 15 her også etter å ha ventet i ca 3 timer.

Markus tar en hvil mens vi venter.

Da vi endelig kunne kjøre igjen tok vi av fra hovedveien inn på en morsom liten vei med sanddekke. En sløyfe utenom hovedveien tok oss gjennom flere poster. Vi tok flere slike sløyfer ute i bushen, og det var mye vanskelig navigering. Plutselig, etter å ha presset oss gjennom en smal passasje hvor det knapt var plass til et esel, sto vi ute på jordet til en tomatbonde. Han tok det med et smil. Vi gav ham en solcellelampe, fikk noen skrukkete tomater, før han gikk foran bilen og viste vei tilbake til den egentlige jordveien vi skulle ha vært på. En norsk bonde ville vel ha skutt oss på flekken!

En hyggelig tomatbonde

Da vi nærmet oss Dakar, eller Lac Rose (som ligger nord for Dakar) hadde det blitt mørkt. I en liten by var det plutselig full stopp i trafikken. Johanne snek seg frem i køen, på siden av veien, og Markus hoppet ut av bilen for å se hva som hadde skjedd. Det viste seg at det var noen opptøyer lenger frem. Ingen biler kunne passere. Det hadde begynt å bli sent, og vi var klare for å komme oss inn på campingplassen. Vi spurte noen lokale om det var andre veier mot Lac Rose. Det viste seg at det var det; en humpete jordvei i stummende mørke. Vi hang oss på en annen bil som visst nok skulle i samme retning. Plutselig stoppet den andre bilen, og vi følte oss litt lost, så vi stoppet vi også. Det viste seg at de hadde stoppet for å kjøpe vann, noe de ikke hadde der vi hadde stoppet (og det var ikke så rart for vi var midt ute i ingen steder). Vi gav de en flaske vann, og passet på at det var en som var uåpnet. Det hadde vi ikke behøvd å tenke på, for det de skulle bruke vannet til var å vaske av frontruten! I alle fall hjalp de oss med å finne veien dit vi skulle. Vi kom til slutt frem til campen, fikk oss en bungalow (takk til NB2) og fikk lempet sakene våre inn. Bungalowen var forøvrig det desidert verste stedet jeg (Marcus) noen gang har sovet.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Reklamer

Read Full Post »

Soloppgang på B2Beach

Etter en noe fuktig kveld, sto vi tidlig opp for å rekke å kjøre tilbake langs stranden før det ble flo. Vannet skulle visst nok være på det laveste klokken 0600. Vi var oppe klokken 5 og i bilen en halv time senere. Froland og FUG kjørte sammen med oss tilbake til veien. Det gikk vesentlig lettere enn dagen før når vannet var litt lavere.

Utsikt mot Froland og FUG

Tilbake på asfalten gikk milene til Nouakchott raskt unna. Det var hviledag, og ingen racepoeng, så det var bare å kjøre på.

Etter tre dager i telt, ingen dusj og betydelige mengder støv var det på tide å få vasket både kropp og klær så vi bestemte oss for å ta inn på hotell. Froland kjørte i forveien og skulle reservere rom. Nouakchott er hovedstaden i Mauritania, og en ganske stor by. Likevel var det ikke noe storbypreg over den, bortsett fra et par store hoteller. Det dyreste hotellet var fullt, så vi tok inn på det nest dyreste. Det gjorde også FUG, Froland og NB2. Det var utrolig deilig å endelig ta en dusj, selv om det selvfølgelig ikke var varmt vann. Det var varmt ute, så da spilte det egentlig ingen rolle.

Da det nærmet seg middagstid hadde Helge (fra FUG) klart å grave frem en restaurant som serverte alkohol. Siden dette offisielt ikke er lov, innebar restaurantbesøket en tur inn en skikkelig mørk bakgate, inn en liten dør som ble voktet av en skummel kar. Bak døren åpenbarte det seg en flott restaurant.

Alt i alt en rolig dag med dusj, mat og avslapping.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

På tur i ørkenen

Vi dro fra campen klokken 0700 etter å fått vårt race sheet. Første del av dagen var navigering i ørkenen. Vi begynte å kjøre sammen med Team FUG og et par andre touring-biler. Etter noen kilometer måtte vi avvike litt fra touringløypen for å finne et par poster. Konkurranseinstinktet tok overhånd, og snart raste vi avgårde på jakt etter poster. Det var utrolig morsom å kjøre i ørkenen. Litt skummelt også, men etter hver lærte man seg hvor sanden var myk og hvor den var hard.

En ensom stolpe midt i ørkenen

Tilbake på asfalten igjen kjørte vi inn på siste bensinstasjon på lang tid. Der var det selvfølgelig tomt for diesel!! Klokken var ca 1200, og angivelig skulle det komme en tankbil klokken 1400. Vi hadde vært lenge nok i Afrika til å skjønne at det like godt kunne bety at den kom i morgen. NB2, det andre norske laget i race ankom stasjonene mens vi spiste en radmager høne. De skulle inn i nasjonalparken, på vei mot B2Beach, nordfra og trengte diesel. Vi gav bort 20 liter vi hadde på en reservekanne slik at de skulle slippe å ta en lang omvei. Det var mange racebiler som var på desperat jakt etter diesel.

Ørkenlarver

Vi valgte å droppe nordre del av nasjonalparken og ta den lettere ruten inn fra syd, langs stranden. Fra bensinstasjonen var det ca 150 km på asfalt, før vi tok av ved en liten fiskerlandsby. Her fant vi også diesel, som ble solgt fra kanner langs veien. Riktig nok til blodpris, men billigere enn i Norge. Vi kjøpte med oss 40 liter. Etter at vi tok veien og la kursen mot stranden, rundet vi en landsby og tok oss gjennom dyp sand nordover igjen. Vi fant etter hvert en liten ansamling av biler som ventet på lavvann. Opp til B2Beach var det noen mil kjøring på stranden. Et par steder var det ikke mulig å komme forbi ved høyvann, derav ventingen. Etter et bad og en kaffe orket vi ikke vente lenger. Vi kjørte bak Team Froland i sin superspreke Subaru, pimpet med luftfjæring. Land Cruiseren var nok bedre egnet til strandkjøring, og etter litt pesing av Froland på radioen kjørte de litt for fort gjennom et par store dumper. Plutselig hørte vi et høyt smell, heldigvis ikke fra vår bil, men dessverre for Froland fra en Subaru. Det var lett å se at den ene demperen bak var gåen. Subaruen karret seg videre på tross av dette.

Kveldens camp besto igjen av den norske mafiaen. Som ungarerne rottet vi oss sammen. NB2 dukket også opp etter hvert. HP uttrykte skepsis overfor en gjeng engelskmenn som spilte høy musikk like ved siden av oss, og flyttet bilen så langt unna han klarte (hvorfor skulle vise seg å bli en gåte). Alle dro frem det de hadde av godsaker. Det var til og med noen luringer som hadde akevitt (de erfarne gutta i NB2 hadde tydelig vis smuglet før). Team Froland vartet også opp med en 5-liters plastkanne med høykvalitetsvin fra Spania. Smakte som motorolje, men ble bedre hvis man skylte ned med akevitt. Det ble en bra kveld, og natt, med Return på full guffe. Det var på dette stadiet flere spurte seg hva HP hadde vært så bekymret for. Dommerlaget hadde slått leir like ved oss, noe de angret bittert på.

Kjøring i fjæra

Neste morgen var vi oppe grytidlig for å kjøre før tidevannet kom inn igjen. Det var visst noen som uttrykte undring over nordmenns evne til natterangling og morgenfriskhet, da vi kokte frokost klokken 5 dagen etter.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

Lang kø. Også campingplass.

Kø på grensen til Mauritania

Dagen briefing ble holdt kl 0740, grensen åpnet 0800 og det var bare å stålsette seg for grensekryssing.

Vi sto forholdsvis langt fremme i køen, og hadde lært oss systemet for grensegryssinger: alle personer stemples ut av landet av politiet, og bilen stemples ut at passet til sjåføren. En av deltagerne vi hadde hjulpet litt med kart noen dager før tok med våre pass inn til politiet for å få riktige stempler. Etter hvert begynte det å svirre rykter om at alle måtte møte personlig hos politiet, så vi kom oss av gårde. Ryktet viste seg å ikke stemme, men passene våre var allerede klare, så vi tok de med tilbake til bilen. Vi sto parkert i venstre felt, og like foran oss var det en bensinstasjon. Det var akkurat plass til at vi kunne svinge ut av køen, inn på bensinstasjonen og ut foran hele køen. Få av de andre bilene foran oss var klare til å dra, så vi snek oss frem og var en av de første som ankom tollkontoret, douane. Det var grei skuring å få stemplet bilen ut av Marokko. Det store marerittet var å miste arket vi fikk da vi kom inn i Marokko, men vi hadde klart å passe på det. Hele passeringen tok ikke mer enn en halv time; litt skuffende egentlig. Team FUG og Team Froland kom seg også greit over.

No Mans Land

Da var det bare å begi seg ut i ingenmannsland. Det er opprettet en buffersone på ca 5 km mellom Marokko (Vest-Sahara) og Mauritania. Her er det FN som skal ha kontroll, men i praksis er det et lovløst område hvor bare skurker og banditter holder til. Formaningene fra Andrew (arrangøren) var å holde seg i synlige hjulspor, men ikke dersom det sto en eksplodert bil i enden av de. Vi ventet litt på et par andre biler før vi krysset. Det hadde nok vært en vei der en gang, men nå var det bare hull igjen. Utrolig nok møtte vi flere lastebiler som navigerte seg frem på vei mot Marokko. Det hele forløp ganske udramatisk, og trolig var all skremselen noe overdrevet. Det var til og med en kamelgjeter som gikk rundt der det etter sigende skulle florere av miner.

Vi hadde hørt mange historier om hvor vanskelig kryssingen inn i Mauritania skulle være. Vi hadde etter hvert begynt å skjønne systemet i galskapen. Marcus, som besitter elementære franskkunnskaper ble sendt inn i de forskjellige bodene. Inn til politiet: stempel i passene. Inn til douane, utfylling av skjema (spiller forresten ingen rolle hva man skriver på disse skjemaene), venting, og så stempel og ut igjen i bilen. Ferdig! Skulle det være så lett? Vi hadde bunkret opp med grønn te i Marokko som skulle brukes som bestikkelser på kontrollposter og grenseoverganger. Vi fikk ikke bruk for noe, ikke en gang gebyrer med kvittering.

Vel inne i Mauritania ble vi omringet av menn som skulle selge kontantkort og veksle valuta. Vi hadde igjen en del marokkansk valuta, diram, fordi vi ikke visste hva kursen var da vi tok ut penger i en minibank. For sikkerhets skyld valgte vi å veksle inne på Western Union. Det skulle vise seg å være en dårlig ide. Kursene var mye bedre hos selgerne utenfor. Dag på Team FUG klarte å forhandle seg frem til en ekstremt god kurs hos en av vekslerne, men da vi prøvde oss på det samme var all good will oppbrukt. Vi kjøpte samtidig et mauritansk kontantkort slik at vi kunne motta samtaler hjemmefra uten å ruinere oss.

Bilder av Johanne ligger nå på alle de Mauritanske kremmernes mobiltelefoner. Vi er usikre på om det er bra eller dårlig …

Mauritania står på UDs liste over land man absolutt ikke bør dra til. Så sent som i fjor høst ble tre franske turister kidnappet og halshugget. Det var bare 70 km å kjøre i dag, og vi dro rett til leiren fra grensen. Selvfølgelig gjennom flere politikontroller. Vi kunne med en gang se at Mauritania er et ekstremt fattig land. Det er stor forskjell på Marokko og Mauritania.

Camping med FUG

Kveldens leir var midt ute i skikkelig sandørken. Et utrolig flott område, men vi var omringet av militære vakter. En ring av biler med maskingevær på taket holdt vakt. Det kan by på problemer å gå på toalettet når du er i ørkenen og omringet av en hær. Johanne fant ut at det var best å vente til mørket hadde senket seg. Fire av de norske bilene rottet seg sammen og satte opp camp. Den femte norske bilen, The Final Journey, var igjen i Marokko med girkasseproblemer.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »

I dag var siste etappe i Marokko. Fra leieren i Boujdour kjørte vi over 600 km ned til grensen mot Mauritania. I dette området ligger det fremdeles en del landminer. Dagens råd på briefingen var: “This is not the day for random offroading. Landmines to the left, but the area towards the shore is generally safe.”

Fisk i rundkjøring

Vi la ut i fra campingen i god driv. En av de første postene var å finne en rundkjøring med en fisk. Vi mente å ha sett noen fisker på vei inn til byen kvelden før. Vi kjørte tilbake til der vi kom inn i byen. Like før fiskestatuene så vi at det ikke var noen rundkjøring, men det var ikke mulig å snu uten å kjøre gjennom kontrollposten inn til byen. Det viste seg å være litt vanskelig å forklare hvofor vi plutselig skulle snu, og vi spurte derfor etter en gate i Boujdour og en skole som lå der. Boujdour er ikke akkurat en godt organisert by, og noe kart tror jeg ikke er mulig å oppdrive. Politimannen på kontrollposten viste stor interesse for arket vi hadde med alle koordinatene. Vi ble litt nervøse en stund da han ville ha med Marcus inn i boden der de holdt til. Der inne var det fullt kryssforhør og nervøs stemning. Etter et kvarters tid og mange telefoner viste det seg at politimannen bare ville hjelpe, og gjennom noen kontakter inne i byen hadde han lokalisert gaten vi lette etter. Navnet på gaten var feil skrevet, og politiet skrev riktig navn og tegnet et kart til oss. Vi ga politimennene noen elger og sigaretter og forlot stedet i godt humør. Det ble bestemt at det var slutt på å spørre politimenn om veien.

Skipsvrak i Vest-Sahara

Marcus og Markus ser etter dyr i fjæra

Videre på veien mot Mauritania var vi nedom stranden og tok en titt på et par båtvrak. Det ble også en løpetur tilbake på stranden da det viste seg at den ene posten vi skulle finne lå et lite stykke lenger fra veien enn vi trodde. Marcus tok bena fatt og løp for å komme foran et annet lag som var på vei opp da han løp ned. Det ble dessverre bare uavgjort.

Ved Tropic of Cancer

På vei sydover passerte vi Tropic of Cancer. Dette er lengdegraden som markerer den nordlige grensen av tropebeltet. Langs veien er det satt opp et skilt som et et populært fotoobjekt blant overlanders. Vi mått selvfølgelig ut av bilen og ta biler. Vi satt også igjen en elg og signerte skiltet.

Team Oljeskiftexpressen was here!

Veien ned til Mauritania var øde og forlatt, få hus og steinørken. Et stykke før grensen ligger den siste bensinstasjonen med billig bensin. Det inntok vi et heller begredelig måltid, og fortet oss videre til grensen.

Vi kom frem litt etter klokken åtte, og da var det selvfølgelig stengt. En del biler hadde kommet foran oss, og vi følte oss langt bak i køen. Det var et slags hotell der, men til og med å sove i bilen var å foretrekke fremfor å ta inn der. Etter hvert kom det mange flere biler, og køen vokste og vokste. Det ble etter hvert til at alle bare slo opp teltene på veien, mellom bilene. Grensekryssinger er generelt lite trivelige steder, men dette stedet må være et av de verste. Natten i telt på grensen mellom Marokko og Mauritania kommer nok til å bli husket! En del av deltagerne benyttet anledningen til å tømme lageret av alkohol, siden er offisielt ikke er lov å ta med dette inn i Mauritania.

Overraskende nok ble det en ganske behagelig natt. Opp tidlig dagen etter for å være klare til å kjøre så snart grensen ble åpnet. Vi lånte også doen til «hotellet». Det er nok best å avstå fra å beskrive tilstanden der.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Read Full Post »